torsdag 24. januar 2013

Drammen: RR #10

Vert: Ridder Mather
Dato: 12.01.13

1. 35007: 2009 (8.75/10.0)
2. Frank Zappa: Willy The Pimp (8.0/10.0)
2. Tower Of Power: What Is Hip (8.0/10.0)
2. Radar Men From The Moon: The Wire (8.0/10.0)
2. Headhunters: God Made Me Funky (8.0/10.0)
3. Cave: Gamm (7.75/10.0)
3. Motorpsycho: Hollow Lands (7.75/10.0)
3. Vildhjarta: Dagger (7.75/10.0)
4. My Brother The Wind: Fire! Fire! (7.5/10.0)
4. The Sword: Cloak Of Feathers (7.5/10.0)
4. Edward Sharpe & The Magnetic Zeroes: Home (7.5/10.0)
4. Jan Hammer: Crockett's Theme (7.5/10.0)
4. Jaco Pastorius: Come On, Come Over (7.5/10.0)
4. Crippled Black Phoenix: Rise And Fight (7.5/10.0)
4. Helmet: In The Meantime (7.5/10.0)
4. Foo Fighters: White Limo (7.5/10.0)
4. Mastodon: Black Tongue (7.5/10.0)







tirsdag 1. januar 2013

Graveyard/Freefall/Orango @ Rockefeller Music Hall, Oslo 8.november 2012

Jeg har i en årrekke vært imponert av svensk hardrock – de har føltes mer verdensvante enn sine norske rivaler som skynder seg langsomt mot berømmelse.  Riktig nok har vi black metal som har vært i verdenseliten siden de først krøp ut av gutterommene sine, men svenskene har flere band som føles ”fiks ferdig”.

Orango var kveldens første band på scenen og jeg var veldig spent på hvordan de ville låte. Jeg husker at en av deres EPer fra lenge siden ikke var særlig imponerende. Jeg mener jeg avskrev dem som om de lå ”farlig nær vel bevandrede stier” og at de ikke burde låte som BigBangs småsøsken. 

Akkurat den følelsen ble slått til skamme av trioen som nærmest umiddelbart låt som om de hadde blitt hentet fra en av San Franciscos countrybarer i ’69. Ikke bare var bandet en elektrisk eksplosjon på scenen som hentet inspirasjoner fra Creedence Clearwater Revival og Grand Funk Railroad, men gitarist/vokalist Helge Bredeli Kanck fikk virkelig dra hjelp fra trommeslager Trond Slåke og bassist Karl-Joakim Wisløff på refrengene med flott backing vokal. Når bandet virkelig tok av i disse partiene fikk jeg assosiasjoner til både Crosby, Stills, Nash & Young og mektige Grateful Dead. 
Publikum holdt seg langt unna scenegulvet under settet til bandet, men Orango fikk likevel god respons fra publikum fra første låt. Det var tydelig de traff en nerve med settet sitt da de spiller en form for musikk som passer perfekt på ”lokalet”.  En virkelig god start på en lovende kveld!

Det neste bandet på scene skulle vise seg å ha inspirasjoner fra den andre enden av syttitallet. Svenske Freefall er ikke gamle bandet, men det ledes av en svensk ringrev; Mattias Bärjed har vært gitarist på de aller fleste skivene til The Soundtrack of Our Lives. Jeg er helt ukjent med bandets output, men forstår fort at de føler mye for desperasjonen til The Who og imponeres særlig av stemmen til vokalist Kim Fransson. Han gir meg assosiasjoner til både Roger Daltrey og den britiske hardrocken fra utgangen av syttitallet som muterte til New Wave Of British Heavy Metal noen år senere.

Bandet frir raskt til sitt publikum og får folk frem til scenekanten. Fransson danser epileptisk mens Bärjed eksploderer med høye spark, vindmøller og hysteriske gitarsoloer. Flere av låtene er fengende riffrockere som virkelig får frem go’foten og jeg tror dette kan bli et interessant bekjentskap i årene som kommer.

Kveldens headliner skulle likevel føles mye, mye bedre. Graveyards nyeste album er et av årets virkelige knallskiver og setter bandet i teten av nordisk rock. Jeg var veldig spent på hva de skulle gjøre ut av seg da jeg har hørt av flere svensker at Graveyard er ”världens besta band”. Jeg har vært imponert over deres siste skiver; Lights Out og Hisingen Blues er breddfulle av klassiske låter og det var ingen hemmelighet at det var fra nettopp disse skivene at bandets spilleliste drakk dypt.

De åpnet med åpningssporet fra Lights Out – tittel – og den var det perfekte åpningsspor for resten av settet. Scenelyset, som ble brukt med stort hell under settene til både Orango og Freefall, kom virkelig til syne her og fulgte konsertens dynamikk nært. På et rolig spor som Slow Motion Countdown fikk man virkelig føle låtas kvaliteter på måter som pleier gå tapt i konsertlydens tette lidenskap for volum som kjører over lytteren. Dette skyldtes nok i like stor grad lydteknikerens evner som bandets uovertruffenhet, men var et godt eksempel på hvor god denne konserten var. Når detaljrikdommen var så til stede som den var denne kvelden var det vanskelig og ikke bli forført av den umiddelbare sjarm som preger mange svenske band.

Jeg har lenge vært disippel av lange låter, improvisasjon og harde riff og trodde virkelig ikke jeg som psychonaut skulle bli så frelst av svenskenes rock dynket i stemninger av blues og soul. Halvveis ut i konserten har jeg kastet alle hemninger og storkoser meg i selskap med denne genistreken av et band!

Alt i alt ble denne kvelden en av de mest helstøpte konsertopplevelsene jeg har hatt siden Roadburn i april og det sier ikke rent lite. Orango viste at norsk rock duger mot mye av det bedre svenskene kan levere og parkerte vel Freefall denne kvelden, men det klareste beviset var likevel at Graveyard er et band av internasjonal klasse og er i en egen divisjon her hjemme.