Selvsagt utgir de skiva si på Rune Grammofon - etiketten som har nærmest enerett på de feteste bandene i gråsonen mellom avantgarde, frijazz og hardrock - og for ei skive det er. Førstelåta Antics åpner med enslig gitarlek fra Even Helte Hermansen i front kun sekunder før fela til Ola Kvernberg slår følge og lytteren nesten umiddelbart forstår at noe helt spesielt er i ferd med å skje. Etter hvert slår også resten av bandet følge med de to kara i front og jeg blir særlig imponert av den tette lyden av basslinjene til Trond Frønes og trommene til Kenneth Kapstad - mannen som kanskje er initiativtakeren til bandet da de først sto frem som Kenneth Kapstad Group før de skiftet navn. Femtemann i selskapet, organist Erlend Slettevoll, starter litt anonym, men tangentene kommer sterkere etter hvert som plata får fot.
De neste låtene følger på uten særlige problemer; her finnes mye for de fleste. Ei låt som Red Eye er noe et progrockband fra syttitallet hadde gitt høyrehanda si for å lage, mens Clandestine tar tak i dempa jazz i et rolig rockdriv. Mellom disse ytterpunktene finner man det meste annet og i løpet av de minuttene skiva varer har man få problemer med å trives som lytter.
Omslaget til denne selvtitulerte skiva er som alltid - når det gjelder skivene til Rune Grammofon - laget av den smått geniale Kim Hiortøy. På nært hold ser det kun ut som geometriske mønsterfigurer, men med coveret på noe avstand ser man heller en hodeskalle som stirrer ut mot lytteren; nærmest utfordrende.
Debutskiva til bandet er en godlynt hardrockskive som nok vil være et interessant bekjentskap for fans av de andre bandene som er nevnt i denne artikkelen. Om det dog vil bli et band som overgår disse, er vel heller usikkert. Men, en trivelig time som viser vennskapeligheten og kreativiteten i norsk rock - det er det definitivt.
