Ukens skive: Midnight Choir - Amsterdam Stranded

Norsk rock var i mange år forvist til å være "bra til å være norsk" og de fleste av mine album i platesamlinga var fra utlandet. Men, så skjedde det noe rart med norsk musikk - den ble glitrende nesten over natten. Jeg har en følelse av at det begynte med den norske rocken med barndom i pønk, fikk fart med nye fjes i jazz og black metal og eksploderte i fjeset på mannen i gata i første halvdel av nittitallet.

Med ett hadde vi perleskiver fra norske indierockere, hardrockere, frijazz og elektronika. Hvem hadde trodd at lilleputtstaten Norge plutselig leverte kongeskiver fra band som Jaga Jazzist, Motorpsycho, Mayhem og Röyksopp? Det bandet som dog overrasket meg mest i denne gullalderen til norsk musikk var et lite band fra Grenland som med min mollstemte rock fra grenselandet mellom mørk rock og djupfølt country skapte noe helt eget. Amsterdam Stranded - tredjeskiva til Midnight Choir - er noe av det vakreste europeisk rock har produsert noensinne.

Da jeg skrev det første utkastet til denne anmeldelsen, skrev jeg feilaktig at dette var bandets andre album. De hadde allerede to album bak seg - det selvtitulerte debutalbumet og oppfølgeren Olsen's Lot - men selv synes jeg vel kanskje bandets virkelige historie begynte når de gikk i studio med Chris Eckman som produsent på Olsen's Lot. Det er kanskje litt urettferdig med tanke på at debuten ble kritikerrost av en samlet norsk musikkpresse, men andreskiva satte skapet ettertrykkelig på plass med låter som bl.a. Sister Of Mercy og Jeff Bridges. Likevel skulle det vise seg at den kun var en forsmak på det som skulle følge med Amsterdam Stranded.

Det er vanskelig å trekke frem noe særskilt fra denne perleraden av låter, men andresporet October 8 klarer nesten å anonymisere førstesporet Harbor Hope. Jeg får rendyrket gåsehud her jeg sitter og skriver på denne anmeldelsen i det Paal Flaata ber oss høre hans bønn; hans stemme er en av hovedgrunnene til at bandet nok oppnådde den status de nøt i årene bandet eksisterte. Dens glassklare og nærmest engleaktige glans passet perfekt med den mandige kraft Flaata kunne slå fra seg i løpet av et tidels sekund.

Men, Midnight Choir var definitivt mer enn Flaatas stemme - han har tross alt ikke maktet å opprettholde det samme drivet over låtene han har gitt ut under eget navn. Bassist Ron Olsen var en fast del av trekløveret som var Midnight Choir og sannsynligvis det stabile sentrum for låtene, men det var nok bandets gitarist Al DeLoner som var primus motor for det lydlandskap som ble deres unike univers. Et univers tuftet på et Americana sett med europeisk blikk - kanskje nettopp det motsatte av hva Chris Eckman fremdeles gjør med sitt The Walkabouts?

Bandet var etter dette albumet kun halvveis i sin historie og de leverte nær like gode album videre i sitt livsløp, men i etterpåklokskapens lys hadde de levert sitt magnum opus med Amsterdam Stranded. Hvis du er ivrig etter å få vite hvor god norsk musikk virkelig kan være, er det her du bør starte.

Ukens skive: bob hund - Nu Är Det Väl Revolution På Gång?

Jeg har ikke mange singler; verken sjutommere eller på CD. Jeg har alltid fokusert på albumet i form, farge og innhold; muligheten til å dykke ned i konsepter, låtrekkefølge og helhetlig lykke. Singelen er over før man vet ordet av det - selv om B-siden har to låter. Men, jeg må dog si at EPen - midt mellom singelens uppercut og albumets allvitenhet - var bedre med flere låter og større variasjon.

Men så traff jeg bob hund fra Skåne. Ikke bare har jeg flere av singler enn album av det svenske bandet - og jeg har seks av skivene deres - men jeg mener sågar at de har gjort mye av sitt beste arbeid på sine singler og EPer. Hvem med ungdom plassert på nittitallet husker ikke deres perler Istället För Musik, Förvirring og Ett Fall Och En Lösning? Fantastiske låter som mikset popteft og beinhardt gitarøs i samme klasse som Bob Moulds beste arbeid samtidig som de lot godt humør gjennomtrekke hele lydbildet.

Både tittelkuttet og B-siden Jag Tror Jag Är Kär kunne sklidd rett inn som singelhits, men de valgte denne gangen sin egen låt som førstespor. Den bærer preg av essensen av bob hund - et barnlig opprør med kaos i kjølvannet. Coverlåta fikk denne gangen spille rollen som annenfiolin, men den er langt fra noen underdog kvalitetsmessig. Bandet har i en årrekke spesialisert seg på å finne låter fra rockhistorien og deretter skrive svenske tekster til disse samtidig som de har injisert musikken med sitt tidvis paniske lydbilde. Denne gangen ble det Velvet Undergrounds Guess I'm Falling In Love, men de har også lekt seg med låter av bl.a. Pere Ubu, Wipers og The Stooges.

Alt i alt er dette et greit sted å starte sitt bekjentskap med bob hund, selv om det kanskje er en liten dose og raskt vil kunne føre til sterke abstinenser. Selv husker jeg at jeg hadde handlet det meste av bandets diskografi et halvt år etter å ha oppdaget dem.

Ukens skive: Grails - Deep Politics

Hvis du leser denne anmeldelsen vet du at Rockens Riddere er en orden av rockelskere som utvilsomt kan definere seg som besserwizzere uten å skryte. Hvis man tar en titt på møtereferatene våre opp gjennom årene kan man se at vi oppdager band og skiver gjerne flere år før ”resten” oppdager det samme. Det er ikke å skryte – det er ubesudlede fakta som står for egen regning. Hvis du liker rock av den flotte sorten, har vi sikkert hørt det før deg.

Vel, nok av den sjølgode kosepraten. Ved å være såpass frempå for å finne nye lyder fra nye navn, vil man tidvis finne frem til band som de andre ridderne ikke har hørt om. Ett av de bandene dukket opp i platebagen til Sentralstyrets ridder Bergan for noen år siden; Grails. Jeg skal nok være ærlig nok til å si at låta ikke kom på pallen på det møtet, men slik er det nå som regel. Den beste musikken trenger ofte litt tid for å få oss til å innse dens kvaliteter.

Ridder Bergan gjorde meg først vàr Grails da han spilte et spor fra et av deres tidligere album – Burning Impurities – men jeg har siden den gang fulgt dem noenlunde nøye. I hvert fall nok til å mene at deres to siste album – Doomsdayer’s Holiday og Deep Politics – er blant de mest spennende og nysgjerrige skivene som er utgitt siden årtusenskiftet. Dette bandet utfordrer rockbegrepet ved lett å mikse ulike sjangre og ta med seg instrumentering man kanskje ikke alltid skulle forvente å høre på ei rockskive.

Platas første låt – Future Primitive – smeller til med fele, arabiske linjer og et driv som ikke står tilbake for noe. All The Colors Of The Dark – platas andre spor – åpner med mystisk tematikk fra et mollstemt piano før gitarer og åpner opp i tristessen og sender håpet inn i lytteren; først blomstrende, deretter smygende. Corridors Of Power, som følger som tredje spor, er noe nærmest urmenneskelig. Jeg får assosiasjoner til samiske historier, nordlys og mystiske halvguder.

På resten av skiva får man mer av det samme – eller rettere sagt mer av noe annet. Grails er definitivt ikke en one-trick pony, og hver låt har sin egen følelse selv om skiva samtidig låter ”grailsk”. Jeg skal dog ikke ljuge: jeg tror ikke Grails hadde hørt slik ut om det ikke hadde vært for band som Pink Floyd eller free fusion ikomer som John McLaughlin og Miles Davis. Men, Deep Politics er definitivt ikke laget av kopister – dette er modernisert magi i tråd med den frie rocken som leika seg på syttitallet.

Ukens skive: Nirvana - Live At The Cactus Club

Helt siden slutten av åttitallet har handleturer til hovedstadens platebutikker hatt et sagnomsust preg; jeg husker fremdeles de første togturene fra Drammen hvor unge guttesinn ble åpnet av platesjapper som Utopia, Innova og Platekompaniet i en skitten Grønland T-banestasjon. Gleden av å oppdage en fransk originalutgivelse av Whitesnakes Live … In The Heart Of The City på vinyl i en støvete hylle går hånd i hanske med lyden av flirende kompiser og smaken av halv loff m/smør og Solo på glassflaske.

På disse turene lette man ofte etter de sjeldne perlene til band man elsket, men like gjerne kunne man flørtende stifte nye bekjentskap. Jeg husker innkjøp av bl.a. Finyl Vinyl av Rainbow og The Last In Line av Dio i åttende klasse like godt som om det skulle vært i går. Etter som årene gikk og man ble stadig mer verdensvant, gikk noe av denne naiviteten tapt og platekjøpene var ikke lenger like spennende. Musikken har vært vel så viktig for meg, kanskje viktigere, i årene som har passert siden den gang, men spenningen har ikke alltid vært til stede.

En lørdag formiddag i sommer dukket dog denne naiviteten opp igjen og jeg følte meg med ett som en heldig tenåring igjen. I de uoversiktlige hyllene til Råkk & Rålls fant jeg Nirvanas konsertskive Live At The Cactus Club. Jeg forsto det nesten ikke – et konsertopptak av bandet som snudde opp/ned på livet til min generasjon på begynnelsen av nittitallet. Når opptaket i tillegg er fra månedene før de ga ut Nevermind og det utgis av respektable Geffen Records, var det meste gjort og jeg sto igjen med frydfull gåsehud.

”Kan dette være tilfelle?”, spurte jeg meg da jeg så skiva. Et opptak av nittitallets viktigste band før de ga ut sitt gjennombruddsalbum burde være gull – særlig med ei låtliste tuftet på bandets eksplosive debut Bleach. Etter å ha betalt og pakket skiva ned sammen med andre skiver i posene fra platesjapper som Big Dipper, Tiger og The Garden var jeg hellig overbevist om at jeg hadde gjort et skikkelig varp.

Øh, nei.

Ja, omslaget er rein sukker – Cobain i rødt scenelys og i fri utfoldelse – men innholdet er ikke mye å skryte av. Lyden av bandet er nærmest katastrofalt dårlig og bånntrøkket til Novoselic og Grohl drukner som bakteppe til Cobains stemme. Selv gitarlyden blir lagt altfor langt bak i lydbildet og sluttresultatet er ikke mye å skryte av.

Bandet er også en skygge av det beste de kunne prestere; det pønkete kaoset de maktet å gi et ansikt på Live At Reading og From The Muddy Banks Of Wishkah er knapt synlig. I stedet viser opptaket et band som ikke helt har funnet seg selv og som i stedet bruker tid på å kritisere scenevaktene, vitse med Kurts lookalikes og somle mellom låtene.

Alt er selvsagt ikke kritisk dårlig – det er Nirvana vi prater om – og Grohls geniale trommespill, Cobains talent som låtsnekker og Novoselics tilbakelente bass er tidvis lett synlig, men som helhet blir det for smått og puslete.

Ukens skive: introduksjon

Da går vi i gang med den ukentlige spalten "Ukens skive" som skal være en gjennomgang av skivene i ridder Johansen d.e. sin platesamling. Det er kanskje ikke noe spesielt med det, men ved å bruke musikkdatabasen Platearkivet vil man hver dag få presentert en ny skive - tilfeldig valgt fra databasen. Av de skivene som trekkes frem daglig vil man velge en utgivelse hver uke som skal presenteres i en plateanmeldelse.

Dette kan vise seg å være fri jazz, sær rock eller heavy metal - her er det ingen parametre som skal legge hindringer i veien. I stedet får man se innsiden av en platesamling - en skive i uken.

Velbekomme.