søndag 27. oktober 2013

Drammen: RR # 16

Vert: Ridder Johansen
Dato: 26.10.2013

1. Golden Void: Atlantis (8.63/10.0)
2. Bonnie "Prince" Billy: Madeleine Mary (8.50/10.0)
3. Lowrider: Texas, Pt. 1 & 2. (8.38/10.0)
4. Sula Bassana: Underground (8.25/10.0)
5. Causa Sui: Portixeddu (8.13/10.00)
6. Dead Meadow: Good Moanin' (8.00/10.00)
6. Low Frequency In Stereo: Solar System (8.00/10.00)
8. Crippled Black Phoenix: Song For The Loved (7.88/10.00)
8. Monkey 3: Black Maiden (7.88/10.00)






Odalen: RR #29

Vert: Ridder Nyberg
Dato: 18.05.2013

1. This Will Destroy you: Murder On The Presidio Bank (8.2/10.0)
1. The Outlaws: Ghost Riders In The Sky (8.2/10.0)
3. Black Sabbath: Supernaut (8.0/10.0)
4. Bosnian Rainbows: Eli (7.8/10.0)
4. Fleetwood Mac: The Chain (7.8/10.0)
6. Mastodon: Sleeping Giant (7.6/10.0)
6. Slowdive: When The Sun Hits (7.6/10.0)
6. Satyricon feat. Sivert Høyem: Phoenix (7.6/10.0)
6. Kylesa: Steady Breakdown (7.6/10.0)

søndag 13. oktober 2013

Ukens skive: Morphine - Like Swimming

Jeg oppdaget dette bandet på en CD som fulgte med et nummer av musikkavisa BEAT i '95. Deres fjerde album Yes hadde nettopp blitt sluppet og låta Honey White var en lekker rocker med jazzfingre og to-strengs slide bass. Gnisten var tent, skiva ble kjøpt, men det var ikke før jeg så bandet på en klubbkonsert på Caledonien under Quartfestivalen samme år den samme gnisten slo ut som en flamme.

Mark Sandman var en tilnærmet perfekt frontmann; flørtende og ramsalt. Hans musikalske teft var strålende og låtene satt som et skudd. Men, når jeg oppdaget bandet på midten av nittitallet besto bandet av like viktige Dana Colley på saksofon og Billy Conway på trommer. Sammen skapte disse tre karene et mytisk lydlandskap i gråsonen mellom jazz, blues og indie rock. Yes ble en kritikerrost suksess, og bandet turnerte i nesten to år på ryggen til dette albumet. Dette ledet opp til deres første album på et stort plateselskap i '97 (i Europa ble de fortsatt utgitt på Rykodisc), men på tross av strålende kritikker ble det ikke den salgssuksess man hadde håpet på.

Hvorfor ble den ikke det? Hver gang jeg viser frem Morphine til folk som ikke har hørt det, får musikken til bandet strålende respons. Det unike lydlandskapet til dette bandet fra Massachusetts har fengslet de fleste som har hørt bandet, og sikkert bergtatt alle de som fikk sjansen til å se de i levende live. Jeg tror størstedelen av skylda for at de ikke slo gjennom kan legges på skuldrene til de evige skyldige: "flaks" og "mannen i gata". Det er ingen hemmelighet at man på midten av nittitallet hadde nådd en metning i rockeband i musikkbransjen. Samtidig som Morphine ga ut Like Swimming, mente mange musikkjournalister og bedrevitere at "rocken var død" og at "drum'n'bass var den nye rocken". Det passet bransjen dårlig å promotere musikk som, etter deres mening, skuet bakover når band som Leftfield, Chemical Brothers og Goldie så inn i fremtiden.

[Nå gjorde de ikke det - få år senere var det ytterst få som husket de tre bandene jeg nevnte]

Like Swimming er en skive som videreforedlet de magiske knepene bandet hadde lært seg å mestre mens de var signert til etiketten Rykodisc. Plata åpner dempet og smygende med instrumentale Lilah. Den to-strengs slide bassen til Sandman leiker seg i gang på nær arabisk vis, før hele bandet sparker i gang på klassisk manér på Potion. Den blå stemmen til Sandman legger seg på toppen av det lekne kompet til bandet som syder av jazzfingre, blå toner og et rocka driv.

Det neste sporet, I Know You (Pt. III), fanger noe jeg mener er essensen av Morphine. Mark Sandman synger det selv, "Just end everything you say with a smile". Dette amerikanske bandet handler om å leve livet, men likefullt kjenne på dypet på seg selv og andre. Derfor kan de dykke ned ned i djupe tekster om samliv og eksistens for deretter å synge strofer som, "Ohhh French fries with pepper / Ohhh French fries with pepper". Det er med Morphine som det er med en god dramafilm; de mikser livets gode og såre sider uten å mukke. Alt er viktig; man kan ikke droppe ut de såre dagene med lykkepiller på resept. Så lenge man stiller med et ærlig blikk og et flir om leppene er det lite som klarer å rive oss ned og vekk.

En annen viktig grunn til hvorfor Morphine hadde fortjent å gjøre det mye bedre enn de faktisk gjorde, er at de var et danseband med integritet. Hele kroppen beveger seg til bandets musikk når de setter i gang: den er sexy, svett og funky. Dette er musikk man virkelig kan danse til uten å miste selvrespekten hvis man er en selvopptatt musikknerd.

Uansett; det ble kun med ett album til. Etter å ha spilt inn oppfølgeren The Night, døde Mark Sandman på scenen i Roma i '99. Etter å ha utgitt fire skiver, hvis omslag alle nikket i retning av de fire elementene jord, luft, ild og vann, var det før det uheldigvis korrekt titulerte albumet The Night bandet - og mannen selv - takket for seg.

Tilbake står en av de sterkeste utgivelsesseriene i moderne rock. Løp og kjøp!


fredag 11. oktober 2013

Roadburn 2014: første lineupoversikt etter billettsalgets start.

Billettene for neste års Roadburn er i boks for TB og undertegnede.Da er det på tide å gå gjennom det som har blitt publisert av line-up'en så langt. Det har vært vanskelig å gjøre før billettene var i boks; skuldrene er høyt hevet og nervene langt utpå kroppen.

Så, nå som skuldrene er senket, pusten rolig og billettene er i boks er det på tide å se hva som skjer på disse dagene. Det er fremdeles nær et førtitalls band som enda ikke er booket, men det begynner å se ut som om neste års festival vil følge opp godfølelsen Roadburn har tatt patent på de siste årene.

Det er vanskelig å si hva man vil prioritere enda, men det er allerede nå klart hvilke band man MÅ se. Disse bandene har fått uthevet skrift, mens de andre fremdeles ikke skilles spesielt ut, men det er klart at artister som Crowbar, Anciients, The Heads og Sula Bassana vil prioriteres når festivalen nærmer seg. Dag for dag ser det slik ut p.d.d.:


10.april 2014:

Anciients
ASG
Bong
Brutus
Conan
Crowbar
Freedom Hawk
Graves At Sea
Hull
Ken Mode
Locrian
Lord Dying
Napalm Dath
Regarde Les Hommes Tomber
The Cult Of Dom Keller
The Great Old Ones
The Shrine
Sourvein
True Widow
Whitehorse

11.april 2014:

Opeth
Magma
Goblin
Comus
Scorpion Child
Kandodo
The Old Wind
Tyranny

12.april 2014:

Loop
11 Paranoias
A Storm Of Light
Carlton Melton
E-musikgruppe Lux Ohr
Gozu
Glitter Wizard
HARK
The Heads
Horse Latitudes
Inter Arma
Mansion
Momentum
Noothgrush
Old Man Gloom
Papir
Sula Bassana
The Vintage Caravan
Windhand
Yob

13.april 2014:

Aqua Nebula Oscillator
Bölzer
The Heads/Carlton Melton
Morne
Triptykon
Yob

søndag 6. oktober 2013

Ukens skive: Mr. Bungle - California

Det var vel på høy tid; en skive med herr altmuligmann himself? Mike Patton er en gjenganger i min platesamling og sikkert i din også. De fleste kjenner han nok fremdeles som frontfiguren i Faith No More, men etter hvert har han også blitt kjent fra Tomahawk, Fantomas og en rekke prosjekter med bl.a. Rahzel, Merzbow, Fennesz, John Zorn, vår egen Kaada, og ikke minst er han grunnlegger av ett av rockens beste uavhengige plateselskaper - Ipecac. Ett av de mer sagnomsuste bandene til denne tusenkunstneren er dog bandet han var medlem av før han ble stemmen i Faith No More.

Mr. Bungle ga ut tre skiver og de holder alle høy, om enn sjangerforvirret, kvalitet. De spiller alskens sjangre og gjerne i samme låt. Derfor kan ei låt som None Of Them Knew They Were Robots være swingmusikk, pønk og funk på en og samme tid. Bandet holder fokus og låter særdeles tight, men man kanskje ikke vente annet av et band som har folk som Patton, bassen til Trevor Dunn og gitaren til Trey Spruance?

California er ikke like motstrøm som forgjengeren Disco Volante eller debutskivas maniske lydbilde. Bandet låter nesten allment tilgjengelig på åpningssporet Sweet Charity, og selv om de krydrer låter som None Of Them Knew They Were Robots og The Air-Conditioned Nightmare, er det en mett tilfredsstillelse over bandet denne gangen. Det paniske klovnesmilet som stemplet debuten som gal manns verk og det dystopiske lydbildet som farget Disco Volante er ikke så synlig denne tredje gangen.

Det betyr dog ikke at California er en traust og kjedelig skive. Her er det mye å stusse over; hør bare på Ars Moriendi som føles som en hyllest til persisk musikk og som snirkler seg smakfullt arabisk folkemusikk, heavy metal, balkansk dans og eurodance(!). Midt oppe i denne lapskausen sitter Patton som ringleder og kaster inn utallige innspill. Men, Mr. Bungle kaster allerede en skruball på neste låt, smygeren Pink Cigarette. Det er en overraskende streit låt fra denne gjengen som ender med digitalt feilsignal på CDen, før den brått avsluttes. Ett av høydepunktene på albumet er The Holy Filament som er en mørk låt som føles ta mye av stemningene fra skrekkfilmer og er kanskje Pattons inngangsportal til universet han skapte med Fantomas noen år senere?

"You're not human / You're a miracle" synger Patton på Vanity Fair og låta er nok et eksempel på at bandet var i ferd med å miste formen. Det hele føles litt uengasjert, men plata avsluttes heldigvis av Goodbye Sober Day som har den eklektiske vibben av Mr Bungle og som mikser sjangre og stemninger med letthet og ynde: kor, maniske Mike, beinharde riff og folkemusikk blandes sømløst.

California er ikke høydepunktet til Mike Patton - hans karierre er altfor rikholdig til at den skal kunne være et viktig verk i hans diskografi. Likefullt er det et album med flere interessante vendinger og bør være et interessant kjøp for de fleste av mannens tilhengere.