Hvordan lage et perfekt rockalbum - del I: den vanskelige fjerdelåta.

Hvordan plukker man et godt album? Hvordan finner man frem til de fete skivene i mylderet av svada og heismusikk? Forfatteren av boka om Motorpsychos skive Blissard - John Harstad - forteller at han ofte slår på det fjerde sporet når han hører på ei skive for første gang. Er det bare tull eller har det noe for seg?

I teorien kan det tenkes å fungere - alle skiver åpner med tre låter som skal definere artisten/bandet for lytteren så raskt som mulig. Dette for å unngå at lytteren hopper videre til neste skive og evt. går glipp av godsakene lenger inn på skiva. Dette fører nok til at mange band blåser kruttet sitt litt for tidlig og ender dermed opp med fyllmateriale på resten av skivas riller.

På ei god skive bør dog fjerdesporet være knallbra siden en dårlig skive gjerne vil ofre ei dårlig låt etter åpningstroikaens fyrverkeri og sirkus. Det kruttet man evt. har igjen vil man bruke på starten av side B (hvis det er vinyl det er prat om) og i hvert fall sistesporet som er skivas adjø farvel til lytteren.

Vel, la oss forsøke med noen av de skivene jeg definerer som mesterverk innen rocken. Først ut legger jeg den definitive hardrockskiva fra starten av syttitallet - Deep Purple's In Rock:

Plata åpner nærmest ugudelig sterkt; først med rasende Speed King, deretter med en sulten Bloodsucker før man stopper side A med episke Child In Time. To av disse sporene er selvfølgelige klassikere i vokabularet til enhver rocker med kjennskap til Deep Purple, men Bloodsucker er ikke langt bak (selv om den er ukjent for mange). Blackmore og Lord driver riffene frem, mens Gillan hyler som besatt.

[OK, jeg ser nå at regelen til Harstad nok passer best til tidsalderen til CDene hvor alt ble lagt på samme "side" og ikke ble avbrutt av at man måtte stoppe musikken for å snu plata. Men, skitt la gå, vi prøver likevel..]

Det fjerde sporet på In Rock er Flight Of The Rat og heller ikke den er like kjent som platas klassikerspor. Men, det er også fjerdesporets skjulte våpen - sporet som skal overraske lytteren etter at de tre første skivene angivelig har blåst alt kruttet til albumet.

Låta deler noen trekk med Bloodsucker - de to riffene drives fremover på samme måte - men Gillan er mer tilbakelent denne gangen. Jeg tror ikke låta er den mest brukte på konsertopptak av Deep Purple, men i dette studioformatet strekker den seg nesten over åtte minutter og store deler gir fritt spillerom til Blackmore og Lord. Dette er ikke den beste låta på skiva, men det er heller ikke meningen med fjerdesporet - det skal snarere forklare albumets snittkvaliteter. I så måte viser det frem et band som spiller fet hardrock av beste merke og av en overlegen teknisk kvalitet.

La oss hoppe mange år frem; til tiden CDen hadde overtatt markedet og en ny tankegang gjorde seg gjeldende. Det var ikke lenger nødvendig å reise seg fra sofaen for å bytte side - i stedet ble låtlista en sammenhengende spilleliste som ga helhet på en ny måte. Albumet jeg har valgt for å forklare dette er Let Love In av Nick Cave & The Bad Seeds:

Denne plata definerte begynnelsen av tyveåra mine. I løpet av året hadde jeg flyttet hjemmefra og startet et nytt liv på høgskole i en annen by og trodd jeg hadde blitt voksen. Hvor feil kunne man ikke ta? Uansett - Let Love In er uansett uangripelig i all sitt mørke og åpner med magisk smygende Do You Love Me, såre Nobody's Baby Now og kølmørke Loverman. Låta som skal følge denne svartmalte troikaen er ingen ringere enn skakkjørte Jangling Jack.

Låta bryter nesten fullstendig med de tre foregående låtene; den intime faren er borte og er blitt erstattet med et raljerende og dritings fjerdespor som flørter med "kauking" i refrenget og som nesten henger ikke sammen i svingene. Kan dette fungere? Sett under helt er låta utypisk for plata - kun Thirsty Dog deler den skakke desperasjonen med Jangling Jack, men det ligger like fullt en stemning over hele skiva. Nick Cave maktet å gi hele albumet en smak av det mørke han på denne tiden var tilnærmet eneleverandør på.

Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt på hvis jeg hadde hørt dette sporet som førsteinntrykk for mitt forhold til Nick Cave - det er definitivt låta jeg har hørt minst på av platas spor - men likevel klarer jeg ikke å fri meg fra det faktum at det passer. Det fjerde sporets akilleshæl er at det kan være det svakeste sporet på skiva og likevel gi nye lyttere en følelse av om en skive er god eller dårlig.

Jeg er ikke helt sikker på om Harstads tilnærming fungerer - har tross alt kun testet hypotesen hans to ganger. Hvis jeg skulle gjort eksperimentet med hans kjæreste skive i Motorpsychos diskografi - Blissard - hadde vi endt opp med 'S Numbness som følger opp en av bandets beste åpninger: Sinful, Wind-born, "Drug Thing" og Greener var en innihelsikes fet uppercut av glede på midten av nittitallet og viste frem et band som nok en gang gjorde ting på egen hånd. De hadde snudd ryggen til mørkerocken på Demon Box og gitt oss Timothy's Monster. Nå snudde de ryggen til det episke monsterverket sitt og ga oss en nesten kommersiell (gud forby!) skive med singlemateriale!

'S Numbness er litt mer pussig enn åpningslåtene og er en fin overgang til den noe mer avdempede singelkuttet Nerve Tattoo som følger. Den andre halvdelen av skiva skulle bli enda roligere, med unntak av langspilleren S.T.G., og ende med ambient melankoli. Låta føles dermed som en flott beskrivelse av Blissard og viser både frem det litt lo-fi men samtidig åpne lydbildet de la seg til på denne skiva (og som de ville forlate med mørke Angels & Daemons At Play).

Så, hva skal du gjøre med fjerdesporet hvis du skal lage ei god skive? Gjør den god og la den være din beskrivelse av hvordan du føler skiva i sin helhet låter.

Drammen: RR #18

Vert: Ridder Roch N. Råll
Dato: 18.januar 2014

1. Harshtoke: Light Up and Live (9.0)
2. Billy Cobham: A Funky Thide of Sings (8.2)
3. King Curtis: Memphis Soul Stew (8.0)
4. Little Feat: On Your Way Down (7.9)
5. Muse: Supremacy (7.9)
6. Monster Truck: For The Sun (7.8)
7. White Hills: Dead (7.7)
7. Nina Simone: Feeling Good (7.7)
7. Deep Purple: Speed King (7.7)
7. Deep Purple: Fireball (7.7)

Ukens skive: Rainbow - Rising

Det er egentlig fåfengt og smått tåpelig for meg å skrive om dette albumet; all objektiv distanse er som utslettet av en atombombe i det stiften treffer rillene på førstesporet Tarot Woman. Jeg tas umiddelbart tilbake til tenårenes turer til Oslo.

Vi tok toget fra Drammen til storbyen for å kjøpe skiver. Selv om Drammen på den tiden var ett av stedene man kunne få kjøpt konsertbilletter til konserter i hele landet på Oppland Platebar og Gågata hadde tre gode platebutikker få minutters gange fra hverandre, var det likevel noe spesielt å dra inn til Storbyen og sjekke ut skivene på butikker som Utopia - som ble dratt med i dragsuget i hølet der Ibsenkvartalet dukket opp -  Innova, Pretty Price, Platekompaniets spede startlokaler i t-banehallen på Grønland og ikke minst Ringstrøm Antikvariat. Det ble gjerne kombinert med glassflasker med Solo og halve loff med smør fra et lokalt bakeri.

På denne tiden var jeg hektet på Deep Purple etter å ha blitt inspirert av mattelæreren vi hadde i 8.klasse på Fjellheim skole, og etter litt research hadde man da oppdaget både Whitesnake og Rainbow. Selv om Deep Purples medlemmer også dukket opp under navn som Gillan, Trapeze, Captain Beyond, Zephyr og ikke minst Black Sabbaths katastrofalt dårlige album Born Again, er det de to førstnevnte bandene som er Deep Purples gravskrift. De er begge resultatet av hva som skjedde i '75-'76 da først Ritchie Blackmore forlot bandet og overlot gitaren til Tommy Bolin, og deretter hva som skjedde når David Coverdale trådte ut av bandets skygge og sto frem som en av hardrockens tydeligste frontfigurer på syttitallet.

Det er dog Rainbows andre skive vi skal prate om her. Blackmore hadde sparket nær sagt hele bandet umiddelbart etter innspillingen av debuten, men lot heldigvis vokalisten beholde jobben. Ronnie James Dio, som senere skulle gjøre suksess i Black Sabbath og sitt eget Dio, var en fantastisk frontmann og sammen med Blackmore strålte han på en fortreffelig måte. Dette skyldtes nok at bassist Jimmy Bain, Tony Carey på keyboard og selveste Cozy Powell på trommer la et bunnsolid fundament til frontfigurenes lekenhet både på skive på scene.

[Det er lett å se nettverket spre seg ut mellom noen av disse bandene: Jimmy Bain fulgte Dio både til Black Sabbath og Dio, Tony Carey tok mange år senere over tangentene i et gjenforent Deep Purple, mens Cozy Powell stakk innom Whitesnake]

Etter å disse fem karene, med sitt enorme talent, hadde turnert debutskiva til bandet var det på tide å ta turen inn i studio for å spille inn oppfølgeren. Det skulle vise seg å bli en av den britiske hardrockens absolutte milepæler og Rising kan utvilsomt nevnes i samme åndedrag som de beste skivene til bl.a. Deep Purple og Black Sabbath.

Hva er bra? Vel, alt. På førstesiden har man de umiddelbare klassikerne Tarot Woman og Starstruck såvel som de kortspilte Do You Close Your Eyes og Run With The Wolf. Snur man skiva får man blåst Stargazers trommetornado i trynet før de blåser i gang ett av sine mest legendariske spor. Uforskammede ukjente A Light In The Black avslutter plata og gir nok mange lyttere et behov for å begynne på nytt så snart rillene når sin ende.

Jeg husker fremdeles følelsen jeg fikk av det monumentale omslaget; jeg mener å huske at jeg ikke hadde sett noe så mektig før. Det er noe majestetisk 'in your face' over det; en guds neve som griper om en regnbue og skyver den opp på himmelen, mens havet stormer mot bratte klipper og steile fjell.

Hva er konklusjonen? Ha'kke peiling. Dette er - for meg - magi fra ende til annen. Men, hvis jeg skulle prøve meg på en beskrivelse må det være at Blackmores gitarbriljanse ikke er det som trekker meg mot skiva, men snarere bandets låtskriving og arrangementer. Låtene er episke og fengende på en og samme tid, og danser nesten inn i rockefoten. Ronnie James Dio bekrefter sin utrolige stemmeprakt og starter på sin ferd inn i historiebøkene som en av de største(!) navnene i hardrocken noensinne.

Skal du rockes av syttitallet, kan du like gjerne starte her.

Ukens skive: Sigur Rós - Ný Batteri

Dette islandske bandet har vært et internasjonalt rock fenomen i mer enn femten år. De skapte sjokkbølger med sitt album Ágætis Byrjun og har maktet å beholde sitt episke og storslåtte lydbilde nærmest intakt siden den gang. Når jeg låner øre til låtene til Sigur Rós er det lett å henfalle til indre bilder av majestetiske bilder av snøkledte fjell, tåkelagte skoger og isklare vann. Det klarer de uten å henfalle til smakløse klisjeer eller dvask retorikk.

[Noe av den samme følelsesladde stemningen kan man vandre inn i ved å høre på de beste utgivelsene til jazzetiketten ECM eller det japanske postrockbandet Mono.]

Vel, faktum er at Sigur Rós allerede hadde fått det til å bølge i mange indiehjerter før deres andre langspiller ble utgitt i '00. De hadde allerede utgitt en kritikerrost debutskive på etiketten One Indian, men selv om denne hadde mange av de samme karakteristika som oppfølgeren, ble det ikke skikkelig fart på sakene før bandet ble plukket opp av det britiske plateselskapet Fat Cat. Der gikk det raskt og de ga kjapt ut Ágætis Byrjun og to etterhvert legendariske EPer ved navn Svefn-G-Englar og Ný Batteri.

Disse tre utgivelsene står nok sammen som en trilogi for undertegnede da de leverte en real knockout på sine lyttere rett etter skotske Mogwai og kanadiske Godspeed You! Black Emperor hadde gjort det samme få år tidligere. Akkurat like unike i sin samtid som de før nevnte bandene, og Tortoise fra Chicago, klarte de å sette instrumental rock på kartet igjen.

Nå er kanskje Ný Batteri den "svakeste" av de tre utgivelsene, men det betyr ikke så mye med tanke på hvilken magi disse islendingene kan mane frem på et øyeblikks varsel. Se bare på hva de gjør med litt blåsere i remiksen av tittelkuttet i åpningssporet Rafmagnið Búið. Dette sporet er et drømmespor som bruker mer enn tre minutter på å sette fart, men som i hele sitt spenn er en mjukmalt og episk lekkerbisken som nok varmer selv det kaldeste vinterhjerte. Det glir etter hvert sømløst over i tittelkuttet og øker i intensitet. Det høres kanskje litt kleint ut, men med sitt patos, sin melankoli og sin lidenskap har Sigur Rós skapt et univers som man kan drukne seg i; være seg foran stereoanlegget i stua eller sammen med likesinnede i et klamt og deilig konsertmørke.

De to siste sporene er Bíum Bíum Bambaló, et nær syv minutters langt spor som flommer over av stillfarent epos. Man kan kanskje føle at det kan bikke over i svulstig og kraftløs new age ikke ulikt noe Enya kunne malt ut, men islendingene er ikke en one trick pony. Det hele låter mer tredimensjonalt enn hva min adjektivrike beskrivelse av deres lydbilde kan få frem.Fjerdesporet Dánarfregnir Og Jarðarfarir er det mest umiddelbart kraftfulle på EPen og fungerer som et godt punktum med sitt tunge riff og kontante avslutning.

Siden denne EPen så dagens lys har de utgitt flere kritikerroste skiver, turnert Island (vanskeligere enn man skulle tro), spilt for utsolge saler over hele verden og blitt et band som mange ser til for inspirasjon og motivasjon. Da er det litt ekstra artig å ta turen tilbake til de tidlige årene til dette underfundige bandet og se hva det hele startet med.