Hvordan lage et perfekt rockalbum - del V: etikett og vinyl.

Platebransjen har vært i en stadig endringsprosess siden Napster tjuvstarta digitaliseringen av musikk for det som føles som mange herrens år siden; i 1999. I dag er CDen død, nedlastning "SÅ 2010" og streaming i ferd med å bli allment for selv '68erne. Dette er en virkelighet som alle band må innfinne seg med når de arbeider med å lage sitt perfekte rockalbum.
 

Det er ingen vits for et ungt rockeband å utgi CDer i 2014. Formatet er dødt og overlever kun på bensinstasjoner og i platesamlingene til dagens besteforeldre. I stedet gjelder det å ha fantasi;  streaming, downloadkoder på brusflasker og t-skjorter, bandcamp og vinyl.

Ja, du leste riktig. Vinylskiva har stått opp fra de døde. Men, digitalistene kan ta det med ro - den levende døde vinylen vil aldri oppnå et zombie apocalypse eller "dawn of the vinyl". Jeg har vært i harde debatter med gode venner om vinylens 2.liv og mange mener det er en døgnflue og at LPen er borte for godt innen utgangen av 2014.

[Vel, nå ble denne kronikken skrevet i 2013 og vedkommende mente vinylen ville være død innen årets utgang. Det fryder meg at han tok grusomt feil]

Jeg innser at vinylen ikke vil gjenta gamle bravader slik den gjorde før CDen kuppet markedet på begynnelsen av nittitallet. Men, det er min oppriktige mening at vinylen har gjort et reellt comeback som marginalt format for musikkelskere og vil vedvare i overskuelig fremtid. Dette er uungåelig siden salget av vinylskiver nærmest har femdoblet seg de siste fem årene og det stadig opprettes nye platebutikker i flere av de større byene her til lands.

I den forbindelse må et band bruke vinylen for det den er verdt - for å nå hjertet til en musikkelsker og platesamler må man gjennom vinylsamlingen. Det faktum at LPen og singelen nå er blitt en eksklusiv vare lidenskapelig forbundet med en kjøpesterk gruppe burde holde vinylen i produksjon i minst et titalls år fremover. Det krever dog at platebransjen ikke gjør den samme feilen som de gjorde med CDen og rensket markedet for selv det minst interessante materialet - alt for å gjøre aksjonærene litt feitere uten å ha et snev av musikkulturell interesse eller teft for å finne talent.

Heldigvis er rockens undergrunn mett av småselskaper som øser ut gode utgivelser i små opplag. Etiketten Southern Lord ble nettopp kåret til en av de ti beste plateselskapene i USA. Med lidenskapelig teft for god musikk har selskapet ikke bare utgitt musikken til selskapets eiere Greg Anderson og Stephen O'Malley (Sunn 0))), Goatsnake og Khanate, etc), det har også utgitt strålende black metal, crust, heavy metal og fusion jazz. Dette er en politikk som de deler med etikettet som bl.a. Glitterhouse, Temporary Residence, Rise Above, Fysisk Format og Doognad, m.m.fl.

Southern Lord har siden oppstarten brukt sin gode teft til å finne frem til nye skiver av bl.a. Black Breath og Ascend, mens de har tatt en reboot av Sleeps Dopesmoker og High On Fires debutalbum og, viktigst av alt, stått bak gjenopplivingen av legendariske Earth. Siden 2011 har dog ett ord blitt stadig viktigere for de av oss som elsker LPen: pre-order.

I platebutikkenes gullalder - åttitallet - føltes det som om det var en butikk på hvert eneste hjørne. I min hjemby, Drammen, fantes det ikke mindre enn tre platebutikker i samme gate(!) - Lyche, Risto og Oppland - og det var dett å få tak i nye skiver og gode tips fra mentorene bak disken. På nittitallet ble det flere platebutikker, men kompetansen i de fleste butikkene sank drastisk. Etter hvert som kjedene overtok de små butikkene ble det enda traurigere å være platesamler - selv om Platekompaniet fremdeles forsøkte å beholde kompetansen.

Men, det var tilsynelatende snart slutt på moroa. CDen ble erklært død og digital nedlastning ble fra Pirate Bay og iTunes var enerådende i en periode, men snart ble bredbånd så vanlig at streamingtjenester som WiMP og Spotify ble definert som fremtiden for mannen i gata. Men, i undergrunnen gikk man i barndommen - LPen foretok en retur i små opplag. Etter hvert som om stadig flere gjenoppdaget vinylskiva, ble de små opplagene stadig raskere utsolgt. Den strålende debuten til Uncle Acid & The Deadbeats, Blood Lust, ble utsolgt på timer fra plateselskapet Rise Above og førte til at stadig flere plateselskaper annonserer sine skiver som pre-order mer enn en måned før butikkene kommer i butikken. Disse skivene blir like ofte lansert med eksklusive farger på vinylskivene og gjerne i mindre antall enn utgaven som kommer i butikkene - noe som øker eksklusiviteten ytterligere.

Så, hvordan skal et perfekt rockalbum utgis? Vel, det er min mening at man først utgir skiva som download og på vinyl. Når det første salgsrushet har gitt seg, bør man legge ut albumet hos diverse streamingtjenester. Pengene kommer nok dog ikke inn på konto før man legger ut på veien. For i 2012 er det på turné de store pengene tjenes. Det kan også gjøre underverker for rockalbumet at et band presterer på konsert og det skal vi se nærmere på neste gang.

Hvordan lage et perfekt rockalbum - del IV: omslaget.

"Don't judge a book by its cover", er vel et utsagn som handler om å ikke basere seg kun på førsteinntrykket. Dog er plateomslaget en viktig del av albumets uttrykk. Et godt cover har like stor mulighet til å bidra til å gjøre albumet ikonisk som låter og gitarriff. Enkelte illustratører og kunstnere har gjort mye av seg; her hjemme har vi f.eks. Junipher Greene som på Friendship fikk hjelp av en ung Odd Nerdrum, mens Motorpsycho har brukt Kim Hiortøy til sine covere siden han laget en tegning til deres monumentale Demon Box i '93.

Nevnte Kim Hiortøy har sagt i intervju med forfatter John Harstad at han sjelden hører på musikken til bandet han designer omslagskunst for, da lytteren uansett danner seg sine egne assosiasjoner til både lyd og bilde når man hører på platen. Man kan lese mellom linjene i dette argumentet at man nær sagt forventer at omslaget spiller en stor rolle for mange musikkelskere.

Ja, jeg bruker begrepet "musikkelsker" fremfor "lytter" eller "platekjøper". Platebransjen har vært i en endringsprosess siden Napster først kom på banen for mange år siden og digitaliseringen av musikk har vært et problemområde for platebransjen som anklaget aktører som drev med "ulovlig nedlastning" for å være kriminelle og disse fikk også skylden for det synkende salget av CDer. Etter mange år har man vel forstått at bransjens egen rovdrift etter materiale utgitt under diffuse titler som "The Early Years Of", "The Very Best Of", "Mr. Music", "Summer Hits", etc. allerede hadde tømt tankene for materiale man kunne utgi.

[Hvorfor ga man ikke ut nytt materiale fra unge band? Hvorfor satset man ikke på å bygge band til noe stort? Det kan vel bare aksjonærer og styremedlemmer svare på.]

Dette ville nok ikke stagget den digitaliserende utviklingen, men i det minste vill det gitt oss færre makkverk i platehyllene; hvem trenger skivene til Idol-deltakere, juleplater og andre dritskiver som kun er kopister av den ekte vare [les Pearl Jam vs. Creed]. Stadig flere platekjøpere valgte vekk det fysiske formatet når de skulle få seg noe ny musikk i "platesamlingen" [les: harddisken]. Dermed ble også omslagskunsten stadig mer usynlig og marginal. Enkelte plateselskaper og illustratører sto på sitt; se f.eks. på Rune Grammofons utgivelseskatalog hvor Kim Hiortøy er den utøvende part eller Martin Kvamme som har designet lekre omslag for prosjektene til Mike Patton.

Så, de av dere som ikke har noe bevisst forhold til ordene "platebutikk", "LP", eller "platecover" kan gå tilbake til Spotify, iTunes eller Pirate Bay - resten av teksten er ikke ment for dere. De få som blir igjen kan bli med på en liten prat om hvordan et plateomslag kan forsterke musikken på et album. Selvsagt kan jeg bare gå ut fra mine egne erfaringer og har bestemt meg for å trekke frem en liten håndfull omslag som har betydd mye for meg opp gjennom årene.

Bare så det er klart: når jeg skriver "omslag", mener jeg ikke bare forsiden av et platecover. For en musikkelsker og platesamler er resten av coveret nesten like viktig. Opp gjennom årene har jeg saumfart mange bands takkelister, analysert tekster, studert bilder og følt på pappens tekstur. Det er helheten som gjelder.

Første plate ut er Iron Maidens Somewhere In Time. Dette coveret ble tegnet av bandets mangeårige illustratør Derek Riggs. Hans uttrykksform er nok for de aller fleste synonymt med bandets musikk. Iron Maidens maskot og skremmende kjæledegge Eddie The 'ead er alltid i fokus på bandets utgivelser, så også her, men på dette albumet fra 1986 er det detaljene i bakgrunnen som kommer i fokus. Jeg er glad jeg oppdaget dette albumet før CDen fikk sitt kommersielle gjennomslag - jeg tror ikke jeg hadde fått like mye ut av det ellers.

Platetittelen henviser til at man befinner seg i gråsonen mellom tid og rom. Dette gjenspeiles av coveret som viser et gatebilde fra en ikke altfor fjern fremtid. Eddie The 'ead er portrettert som en kyborg i et tidsbilde ikke ulikt det som ble vist frem i filmen Bladerunner.

Riggs' maleri er ikke kun begrenset til forsiden av albumet, men strekker seg over hele overflaten på plata. I dette gatebildet kunne platesamleren dykke ned i et referansebibliotek av de sjeldne hvis man hadde noenlunde kunnskap om Iron Maiden. Noen av de mest åpenbare referansene er bl.a. følgende:

• Eddie har nettopp skutt en person i Acacia Avenue. 22 Acacia Avenue er en låt fra Number Of The Beast.
• Klokka på brua bak i bildet viser 23:58. 2 Minutes To Midnight er en låt fra Powerslave.
• Den store pyramiden i bakgrunnen er avbildet på bandets album Powerslave.
• Engelen som faller brennende ned fra himmelen. Flight Of Icarus er en låt fra Piece Of Mind.
• Reklame for Ancient Mariner Seafood Restaurant. Rime of The Ancient Mariner er en låt fra Powerslave.

Særere referanser er også lagt inn, som puben Ruskin Arms og Long Beach Arena. Dette er milepæler i historien om Iron Maiden. Finner du flere?

Dette coveret kan tolkes som bandets hyllest til sine tilhengere; en flirende beskrivelse av historien så langt og et godt eksempel på den humor som preger alt Iron Maiden gjør. Det beskriver ikke innholdet i plata, men gir lytteren et kunstverk som kan forsterke relasjonen mellom band og platesamler.

Den neste plata jeg tenkte å trekke frem er ikke like detaljert, men det slo meg fremdeles som en hammer i all sin enkelhet. Albumet gjorde bruk av CDens format til det ytterste - detaljene ble fjernet og igjen sto kun det eneste motivet som passet perfekt til bandets navn og det de ville at debutalbumet skulle bety for deres publikum. Den selvtitulerte debuten til Rage Against The Machine var brutalt ærlig og mye mer skremmende enn Uriah Heeps Abominog eller Cannibal Corpses Eaten back To Life.

Bildet av den brennende munken er perfekt tilpasset bandets lydbilde; dette er brutalt og nakent, men likevel sårt og vakkert. Kvartetten fra L.A. presterte med dette albumet å bli en overnight sensation uten at de brant opp i stratosfæren rett etter utskytning. Dette albumet fødte nok en utskjelt sjanger - nu-metal - i en voldelig one night stand med Panteras Vulgar Display Of Power noen år senere, men det gjør ingenting. Dette er brutal kunst på sitt aller ypperste.

Jeg tok meg mange ganger i å studere bildet - hadde munken smerte i uttrykket? Hvordan brenner et menneske? Jeg endte alltid opp med å føle en ydmykhet over den brennende(!) troen han måtte føle, og denne fascinasjonen smeltet over på bandets eget uttrykk i låter som Take The Power Back, Bullet In The Head, Bombtrack og ikke minst eksplosive Killing In The Name.

Plateomslag kan også benyttes for å skape litt ekstra blest om bandet. Noen band ønsker å sjokkere - se bare på omslagene til før nevnte Cannibal Corpse med blod, zombier, død og opprevne kropper. Andre bruker designgenier som Hipgnosis som har laget kunstneriske uttrykk for flere av toppnavnene i britisk rock på sytti- og åttitallet. Jeg ble dog mest imponert av norske Kvelertak som fikk John Dyer Baizley til å lage coveret på sitt debutalbum. Ser vi bort fra at Baizley er en imponerende kunstner er han også sanger/gitarist i bandet Baroness som er meget kjent i sjangeren til Kvelertak. Bandet kunne dermed namedroppe Baizley som samarbeidspartner samtidig som skive hadde blitt produsert av Kurt Ballou fra Converge. Suksess - dog har bandet bevist sin kvalitet etter ei sterk skive og intens turnering. Men det fungerte som brekkstang.

Motorpsycho har vært viktig for meg siden jeg oppdaget bandet i 1993 og en viktig del av attraksjonen jeg føler for bandet er Kim Hiortøys omslag. Det coveret jeg husker best og som sementerte mitt forhold til bandet er vinylutgivelsen av Timothy's Monster. Å utgi et trippelt vinylalbum i boksformat i 1994 er vel strengt tatt kommersielt selvmord, men for meg var dette en følelse av historie og eksklusivitet. Dette er kanskje ikke bandets peneste album - den er bl.a. mer anonym enn CD-utgaven - men utgivelsens råflotthet i en tid hvor alt skulle være lite og nett var noe som gjorde den ekstra viktig.

Må et omslag være bra for at man skal lage et fett album? Nei, på ingen måte. Se f.eks. på Deep Purples Machine Head. Et diffust bilde av refleksjonen av bandet i ei blank metallflate med bandnavn og platetittel stensilert i metallet. Jeg har aldri hatt gode tanker for det coveret, men jeg mener likevel at albumet er att av de definitivt 15 beste i hardrockens historie: Smoke On The Water, Highway Star, Space Truckin' og Lazy er halvparten av låtene på albumet. Det sier ikke rent lite. Hvis omslaget hadde vært fetere hadde jeg dog kanskje ikke vært SÅ fan av konsertalbumet som fulgte senere samme år - Made In Japan.

Jeg tror dog ikke et godt cover trekker ned på noen som helst måte. Ett plateomslag som øker de gode følelsene for ett album er kun positivt. Så, lærdommen må vel være at man kan benytte et cover som brekkstang for å komme inn i varmen, knytte bånd med tilhengerskarene, gi lytteren en følelse av hva som venter når man trykker 'play'.

Hvordan lage et perfekt rockalbum - del III: eposet.

En viktig del av rockens låttyper er eposet; det storslåtte verket som kan heve hele album til noe tidløst. Det skjer dog ofte at band biter over for mye på dette punktet - de fleste makter ikke å levere kvalitet på låter lenger enn fem minutter - det skal tross alt være interessant for lytteren å låne øre til låta over lang tid. Men, noen makter å holde på oppmerksomheten over lang tid; fra titalls minutter til timeslange ett-spors album.

I forbindelse med promoteringa av Timothy's Monster utbasunerte Bent Sæther i Motorpsycho, "når man kan plassere et 17 minutter langt spor først på plata, så gjør man det". Riktig nok mente han den andre disken på Timothy's Monsters utgivelse på CD, men 17 minutter er likevel imponerende langt - selv til Motorpsycho å være. Opprinnelig skulle ikke låta vært med på skiva, men etter at bandet hadde spilt den varm og lang på en europeisk turné måtte den med. Særlig gjaldt dette etter at Snah hadde oppdaget monsterriffet som er fundamentet for låta. The Wheel ble et heftig møte når jeg hørte den for første gang - plassert først på disk 2 på CD-utgaven av Timothy's Monster og på den andre av de tre skivene vinylutgaven består av - og passer perfekt sammen med like episke The Golden Core som motvekt til platas lettere spor. 

Hvordan kan man toppe et så langt spor? Vel, amerikanske Sleep tok den helt ut med sitt ikoniske album Dopesmoker. Denne har blitt gitt ut i flere versjoner som Dopesmoker - senest i tilnærmet perfekt stand på etiketten Southern Lord - og som albumet Jerusalem. Dette var et timeslangt epos om vandringen til folket "Weedians" og var nok perfekt tilpasset røykevanene til sløye rockere på begge sider av Atlanteren.

Man skulle tro at ei låt på en time skulle slite ut sine lyttere, men det er langt fra tilfelle. Dog trenger man god tid da bandet bruker lang tid på å nå frem til slutten av sin reise. Matt Pike lager strålende riff på toppen av et fundament spilt frem fra bassen til Al Cisneros og trommesettet til Chris Haikus i tilsynelatende endeløse sirkler. Mange forventet nok at bandet skulle følge opp klassikeren Sleep's Holy Mountain, men de ryggen til alle forventninger og skapte ei skive så kontreversiell at den ikke ble sluppet før nesten ti år etter den var spilt inn.

De er forståelig at man føler avstand til dette eposet da det brøt alle regler som gjaldt i heavy metal på de tidspunkt. Bandets samtidige, bl.a. Monster Magnet og Kyuss, skrev geniale og umiddelbare klassikere, mens Sleep krever tålmodighet av sine lyttere. Når man lar seg overmanne av dette mesterverket blir man lamslått av skrekkblandet fryd, men det er nok ikke anbefalt å prøve seg på et slikt album hvis man vil leve herrens glade dager i sus og dus (selv om Dopesmoker nå står fastmeislet i historiebøkene som en av de virkelig store skivene i doom metal).

Det finnes flere låter å levere episke album på; en del band har forsøkt seg på konseptalbum og røde tråder som trekkes gjennom hele albumet. Åttitallsrockerne Queensryche lyktes ganske bra med sitt Operation: Mindcrime, mens The Who og Drive-by Truckers henholdsvis leverte rockoperaene Tommy.og Southern Rock Opera(!). Men, mitt eksempel er det italienske bandet Ufomammut som hadde levert det storslåtte albumet Eve i 2010 - et album tuftet på Sleeps Dopesmoker. Hvordan kunne de toppe dette? Svaret har tydeligvis vært å gjøre ting enda større enn noensinne tidligere. I år har de dermed utgitt Oro som består av to selvstendige deler - Opus Primum og Opus Alter - som ble utgitt med et halv års mellomrom. Det episke og monumentale verket åpner stille og nærmest rockløst, men blir raskt suggererende og overveldende.

Å dele opp albumet i to deler og deretter utgi disse med et halvt års mellomrom kan være avslørende. Tematikk på det første albumet kan gjøre oppfølgeren anonym og ladet med blanke skudd. Et slikt eksempel kan være Earths doble utgivelse Angels Of Darkness, Demons Of Light der tematikken var en viktig del av begge delene av eposet. Den andre delen mistet dermed mye av overraskelsesmomentet sitt og tapte grunn for lytterne.

Ufomammut klarer å unngå dette ved å la intensiteten eskalere fra nær hypnotisk søvnig elektronika på opusets første spor til rullende rifforama i det opuset forlater lytteren to timer senere. Oro er en berg-og-dalbane som tar det meste av det beste innover seg; være seg nær lydløs ydmykhet eller massiv monoton doomrock.

Så; hva er svaret denne gangen? Vel, episke spor gir ofte en fin balanse til et album, men det kan være greit å kjenne sin begrensning.

Hvordan lage et perfekt rockalbum - del II: introduksjonen

Jeg har etter hvert fått en forkjærlighet for låter som åpner med en liten introduksjon; en liten teaser som kan sette stemningen for det som følger. Disse småsnuttene er kun som bonus å regne - en låt blir sjelden bedre av en slik intro. Dog kan lytteren settes i en heldig stemning før selve låta viser seg frem og overmanner lytteren.

Et band som virkelig har funnet frem til essensen av slike teasers er texanske ..And You Will Know Us By The Trail Of Dead. Da jeg hørte bandet for første gang - deres andrealbum Madonna - ble jeg rett ut overveldet av låta Mistakes And Regrets. Dette skyldes selvsagt at låta er en av bandets definitive klassikere, men jeg tror man likevel ikke skal avskrive introen And You Will Know Them By The Trail Of Dead hvor samplede stemmer setter musikken umiddelbart i fokus for lytteren.

På tross av Madonnas umiddelbare kvaliteter var det på oppfølgeren Source Tags & Codes bandet virkelig fant frem til det perfekte album (i hvert fall er det deres beste forsøk så langt). Allerede på åpningssporet It Was There That I Saw You blir man slått i bakken av det monumentalt fandenivoldske trøkket av et band som ser ut til å forstå hva rocken handler om. Denne skiva starter dog også med en teaser - denne gangen en liten låt som står for seg selv på samme tid som den er den perfekte introduksjon til de 45 minuttene som skulle følge. Invocation er en nydelig og sår pianomelodi som er full av tristesse og lytteren blottlegger selv foran stereoanlegget; denne åpningen utnytter bandet til fulle og før man vet ordet av det er man blitt smørt utover bakveggen i stua av ..And You Will Know Us By The Trail Of Dead.

Selvsagt er det nok av eksempler på teasers som ikke fungerer like godt - noen ganger makter ikke låta å følge opp en spennende teaser, mens andre ganger føles teaseren som uinteressant og irriterende.

På Black Sabbaths beryktede album Born Again - den eneste med Deep Purples Ian Gillan på vokal - finner man introen The Dark som leder inn i Zero The Hero. Dette er bare et dårlig forsøk på å lage skumle lyder før låta begynner, og når det endelig skjer er den ganske dårlig. The Dark gjør lite for å forberede lytteren på det som kommer - her har man definitivt ikke benyttet mulighetene som ligger i en god teaser.

Derimot tar Judas Priest introen av sitt album Screaming For Vengeance alvorlig. The Hellion er såpass essensiell for låta som følger - Electric Eye - at de tas med på samleskiver sammen. Selv om den kun er på fattige 39 sekunder, er den like potent som en valentino og like farlig som en sulten tiger. Den setter upåklagelig stemninga for de elektriske minuttene som følger og kan nok ta store deler av æren for at Screaming For Vengeance har blitt erklært et viktig album i diskografien til Judas Priest.

Som avslutning kan man også si at streaming og digitale filer har tatt mye av spenningen vekk fra slike teasere - den flaue pausen mellom to datafiler ødelegger den helhet som både vinylskiver og CDer makter å opprettholde.

Som et tilbakeblikk til forrige leksjon kan det også nevnes at fjerdesporene på Madonna og Source Tags & Codes er henholdsvis Blight Takes All og Baudelaire. Det første sporet er en perfekt beskrivelse av essensen av bandet - her mikses amerikansk hardcore sømløst med melodier som hadde sklidd rett inn i katalogen til The Cure. Baudelaire på sin side er en klassiker i texanernes diskografi og man kan lure på hvorfor de valgte fjerdesporet til en slik perlelåt. Svaret er nok at Source Tags & Codes er en av de virkelige milepælene i amerikanske rock i moderne tid - bandet følte nok at hele skiva var så godt som perfekt.

Fjerdesporene på Born Again og Screaming For Vengeance er henholdsvis The Dark(!) og Bloodstone. Førstnevnte er nok tilstrekkelig bevis for at Born Again er selve bunnfallet i platebunken til Black Sabbath, mens Bloodstone er en fengende riffrocker som binder Judas Priest opp mot mer kommersielle rivaler som Van Halen og KISS. Få år senere var bandet på en kommersiell topp i USA og de la definitivt grunnlaget med denne skivas godlåter som The Hellion/Electric Eye, Screaming For Vengeance og You've Got Another Thing Coming.