Orango var kveldens første band på scenen og jeg var veldig
spent på hvordan de ville låte. Jeg husker at en av deres EPer fra lenge siden ikke var særlig imponerende.
Jeg mener jeg avskrev dem som om de lå ”farlig nær vel bevandrede stier” og at
de ikke burde låte som BigBangs småsøsken.
Akkurat den følelsen ble slått til
skamme av trioen som nærmest umiddelbart låt som om de hadde blitt hentet fra
en av San Franciscos countrybarer i ’69. Ikke bare var bandet en elektrisk
eksplosjon på scenen som hentet inspirasjoner fra Creedence Clearwater Revival
og Grand Funk Railroad, men gitarist/vokalist Helge Bredeli Kanck fikk virkelig
dra hjelp fra trommeslager Trond Slåke og bassist Karl-Joakim Wisløff på
refrengene med flott backing vokal. Når bandet virkelig tok av i disse partiene
fikk jeg assosiasjoner til både Crosby, Stills, Nash & Young og mektige
Grateful Dead.
Publikum holdt seg langt unna scenegulvet under settet til
bandet, men Orango fikk likevel god respons fra publikum fra første låt. Det
var tydelig de traff en nerve med settet sitt da de spiller en form for musikk
som passer perfekt på ”lokalet”. En
virkelig god start på en lovende kveld!
Det neste bandet på scene skulle vise seg å ha inspirasjoner
fra den andre enden av syttitallet. Svenske Freefall er ikke gamle bandet, men
det ledes av en svensk ringrev; Mattias Bärjed har vært gitarist på de aller
fleste skivene til The Soundtrack of Our Lives. Jeg er helt ukjent med bandets
output, men forstår fort at de føler mye for desperasjonen til The Who og
imponeres særlig av stemmen til vokalist Kim Fransson. Han gir meg
assosiasjoner til både Roger Daltrey og den britiske hardrocken fra utgangen av
syttitallet som muterte til New Wave Of British Heavy Metal noen år senere.
Bandet frir raskt til sitt publikum og får folk frem til
scenekanten. Fransson danser epileptisk mens Bärjed eksploderer med høye spark,
vindmøller og hysteriske gitarsoloer. Flere av låtene er fengende riffrockere
som virkelig får frem go’foten og jeg tror dette kan bli et interessant
bekjentskap i årene som kommer.
Kveldens headliner skulle likevel føles mye, mye bedre.
Graveyards nyeste album er et av årets virkelige knallskiver og setter bandet i
teten av nordisk rock. Jeg var veldig spent på hva de skulle gjøre ut av seg da
jeg har hørt av flere svensker at Graveyard er ”världens besta band”. Jeg har
vært imponert over deres siste skiver; Lights Out og Hisingen Blues er
breddfulle av klassiske låter og det var ingen hemmelighet at det var fra
nettopp disse skivene at bandets spilleliste drakk dypt.
De åpnet med åpningssporet fra Lights Out – tittel – og den
var det perfekte åpningsspor for resten av settet. Scenelyset, som ble brukt
med stort hell under settene til både Orango og Freefall, kom virkelig til syne
her og fulgte konsertens dynamikk nært. På et rolig spor som Slow Motion Countdown
fikk man virkelig føle låtas kvaliteter på måter som pleier gå tapt i
konsertlydens tette lidenskap for volum som kjører over lytteren. Dette
skyldtes nok i like stor grad lydteknikerens evner som bandets uovertruffenhet,
men var et godt eksempel på hvor god denne konserten var. Når detaljrikdommen
var så til stede som den var denne kvelden var det vanskelig og ikke bli
forført av den umiddelbare sjarm som preger mange svenske band.
Jeg har lenge vært disippel av lange låter, improvisasjon og
harde riff og trodde virkelig ikke jeg som psychonaut skulle bli så frelst av
svenskenes rock dynket i stemninger av blues og soul. Halvveis ut i konserten
har jeg kastet alle hemninger og storkoser meg i selskap med denne genistreken
av et band!
Alt i alt ble denne kvelden en av de mest helstøpte
konsertopplevelsene jeg har hatt siden Roadburn i april og det sier ikke rent
lite. Orango viste at norsk rock duger mot mye av det bedre svenskene kan
levere og parkerte vel Freefall denne kvelden, men det klareste beviset var
likevel at Graveyard er et band av internasjonal klasse og er i en egen
divisjon her hjemme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar