Helt siden slutten av åttitallet har handleturer til
hovedstadens platebutikker hatt et sagnomsust preg; jeg husker fremdeles de
første togturene fra Drammen hvor unge guttesinn ble åpnet av platesjapper som
Utopia, Innova og Platekompaniet i en skitten Grønland T-banestasjon. Gleden av
å oppdage en fransk originalutgivelse av Whitesnakes Live … In The Heart Of The
City på vinyl i en støvete hylle går hånd i hanske med lyden av flirende
kompiser og smaken av halv loff m/smør og Solo på glassflaske.
På disse turene lette man ofte etter de sjeldne perlene til
band man elsket, men like gjerne kunne man flørtende stifte nye bekjentskap.
Jeg husker innkjøp av bl.a. Finyl Vinyl av Rainbow og The Last In Line av Dio i
åttende klasse like godt som om det skulle vært i går. Etter som årene gikk og
man ble stadig mer verdensvant, gikk noe av denne naiviteten tapt og
platekjøpene var ikke lenger like spennende. Musikken har vært vel så viktig
for meg, kanskje viktigere, i årene som har passert siden den gang, men
spenningen har ikke alltid vært til stede.
En lørdag formiddag i sommer dukket dog denne naiviteten opp
igjen og jeg følte meg med ett som en heldig tenåring igjen. I de uoversiktlige
hyllene til Råkk & Rålls fant jeg Nirvanas konsertskive Live At The Cactus
Club. Jeg forsto det nesten ikke – et konsertopptak av bandet som snudde
opp/ned på livet til min generasjon på begynnelsen av nittitallet. Når opptaket
i tillegg er fra månedene før de ga ut Nevermind og det utgis av respektable
Geffen Records, var det meste gjort og jeg sto igjen med frydfull gåsehud.
”Kan dette være tilfelle?”, spurte jeg meg da jeg så skiva.
Et opptak av nittitallets viktigste band før de ga ut sitt gjennombruddsalbum
burde være gull – særlig med ei låtliste tuftet på bandets eksplosive debut
Bleach. Etter å ha betalt og pakket skiva ned sammen med andre skiver i posene
fra platesjapper som Big Dipper, Tiger og The Garden var jeg hellig overbevist
om at jeg hadde gjort et skikkelig varp.
Øh, nei.
Ja, omslaget er rein sukker – Cobain i rødt scenelys og i
fri utfoldelse – men innholdet er ikke mye å skryte av. Lyden av bandet er
nærmest katastrofalt dårlig og bånntrøkket til Novoselic og Grohl drukner som
bakteppe til Cobains stemme. Selv gitarlyden blir lagt altfor langt bak i
lydbildet og sluttresultatet er ikke mye å skryte av.
Bandet er også en skygge av det beste de kunne prestere; det
pønkete kaoset de maktet å gi et ansikt på Live At Reading og From The Muddy
Banks Of Wishkah er knapt synlig. I stedet viser opptaket et band som ikke helt
har funnet seg selv og som i stedet bruker tid på å kritisere scenevaktene,
vitse med Kurts lookalikes og somle mellom låtene.
Alt er selvsagt ikke kritisk dårlig – det er Nirvana vi
prater om – og Grohls geniale trommespill, Cobains talent som låtsnekker og
Novoselics tilbakelente bass er tidvis lett synlig, men som helhet blir det for
smått og puslete.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar