Ukens skive: Crippled Black Phoenix - I, Vigilante

Noen ganger hører man skiver som spikrer øra til høyttalerne, meisler fingrene til å gi rocketegn og tvinger rockefoten til å gi gass til lenge etter at skiva er ferdigspilt. Dette er skivene som bekrefter rockens kraft i en tidsalder hvor musikk knapt nok er underholdning; heller regnet som heislyd for de zombiene vi har blitt.

Det går for lang tid mellom hver gang man virkelig setter seg ned med ei plate og bare lytter. Hvor ofte har man tid til å nyte musikken lenger? De sosiale spillene, og sosiale mediene, maser hele tiden om vår oppmerksomhet, mens man ikke lenger føler det er legitimt å sitte alene med sine tanker - da er man en freak og einstøing. Dagens ungdom vet knapt hva et album er lenger - de er tilfreds med spillelister de deler med venner på Spotify og Youtube(!), mens småbarnsforeldre slukes av fjernsynets brød og sirkus i stilletimene før søvnen tar over. Ettermiddagsgenerasjonen - sekstiåtterne - har bytta ut gitaren med golfkøller og lytter knapt nok til andre låter enn hva P4 mener er de beste låtene fra de siste fire tiårene.

Jeg vil kjempe. Jeg er drittlei av at musikk defineres av hitsuksesser, one-hit wonders og anna rask. Det er på tide å gi musikk en følelse av kunst igjen - ikke bare la det være et bakgrunnsdrypp til produktplassering og branding i filmer og reklamer. "Musikken var mye bedre før", er et utsagn som raskt renner ut av kjeften på folk - tidligere musikkelskere - som ikke lenger bryr seg om musikk. De har sunket for langt ned i den gode sofaen sin og fanget i latskapens grep orker de ikke se lenger enn Beatles, Jimi Hendrix, Led Zeppelin, Iron Maiden eller REM. De fnyser av ny lyd i den tro at "alt er gjort før", og at dagens musikere er henvist til å være session players eller kopister. Da er det godt å legge frem skivene til et band som Crippled Black Phoenix.

I en pustepause etter to doble album - og før et tredje - fant dette britiske bandet frem til et knippe med låter. De kaller I, Vigilante en EP selv, men de fleste band ville nok definert det som en langspiller da spilletiden strekker seg til femti minutter. Skiva er tuftet på den suksessoppskrift de allerede fant på debuten - kontinental og moderne postrock mikset med syttitallets hardrock. Resultatet er et ganske særegent lydbilde fra et av de britiske øyers beste, men minst kjente, band.

Det er vanskelig å forklare akkurat hva Crippled Black Phoenix gjør som får meg til å flire av glede - hardrock inspirert av syttitallet er jo ikke akkurat uvanlig for tiden? Jeg tror det først og fremst skyldes at bandet virkelig kan skrive låter - det er jo essensen av ethvert album. Det skader nok heller ikke at de forstår hvordan de skal dresse opp låtene i gitarvegger, stillfarne piano og buldrende trommer. De får det til å låte uanstrengt å lage episk undergangsrock som like gjerne kunne vært rockens svar på britisk, apokalyptisk film fra seksti- og syttitallet: Michael Caine. Clockwork Orange. Donald Sutherland. Day Of The Triffids.

Dette inntrykket får hjelp av at bandet benytter seg av opptak fra filmdialog som fra den svarte komedien The Young Poisoner's Handbook eller den gamle mannens gråtkvalte fortelling om hvordan han skjøt og drepte en tysk soldat i Bastogne vinteren '44. Men, som jeg skrev over er det lite man kunne gjort uten de gode låtene og på denne skiva er alt som glimrer 24 karat gull: Troublemaker går rett i strupen på lytteren i det man knapt nok har sett starten på side 1, mens avslutningen med Of A Lifetime - først kjent med Journey - fullfører en real knockout på en intetanende lytter. Fantastic Justice, We Forgotten Who We Are og Bastogne Blues er seige, episke og hardtslående låter som bidrar til å sette I, Vigilante øverst på min hylle over fete skiver etter tusenårsskiftet.

Ukens skive: Rollins Band - Do It

Det er alltid digg å la tilfeldighetene styre hva man skal trekke ut av lyd fra platesamlinga; å stoppe opp ved et plateomslag man som regel teller seg forbi. Man ender altfor ofte opp med musikken man pleier å høre på i stedet for å lirke frem de riffene og låtene man har glemt man elsket. "Slikt kan man gjøre med iTunes også", sier du, "det er jo bare å bruke shuffle-funksjonen". Ja, det er kanskje det. Men hørte du hvor kjedelig det låter å la en datamaskin bestemme hva du skal spille av datafiler? Du må gjerne foretrekke det, men jeg elsker å la fingrene bla i fargerike omslag, stryke over krøller, rifter og levnad som har gitt plata alderstegn og erfaring.

Da er det jo ekstra passende at skjebnen denne gangen trakk frem en skive som drypper av DIY og ærlig rock fra undergrunnen. Denne skiva kjøpte jeg etter å ha blitt fullstendig bergtatt av bandets ubestridte magnum opus End Of Silence fra begynnelsen av nittitallet. På den tiden var jeg lidenskapelig opptatt av grønsj og motstrøms heavy metal og Henry Rollins ble raskt en mørk Messias for en ung fyr som enda ikke hadde oppdaget verken Nick Cave eller Tom Waits - det skulle først skje noen år senere. Det albumets beintunge blues og blodig ærlige pønk rock var en knockout av klasse og fikk meg til å sikle etter bandets tidligere utgivelser.

Do It er kledd i et hjemmelaget omslag i sv/hv og med en musikk som lukter av undergrunn, svette klubber og kompromissløshet. Skiva består av tre outtakes fra innspillingen av debuten Life Time. Resten av låtene er hentet fra konsertopptak fra høsten '87. Sluttresultatet er mye mer forførende enn jeg mener å huske den var på nittitallet - dette er blueslyd som går deg rett i møte og hard rock som ikke viker for noe. Lån øre til den reint schizofrene Gun In Mouth Blues; den starter med et ekko av blå tristesse før den vandrer frem fra høyttalerne i fotspor som gjerne kan være laget av Black Sabbaths Iron Man. Midt oppe i denne maniske hardrocken hører vi også fripoesien til Rollins som nok har tråder tilbake til beat-poeter som Bukowski og Ginsberg; rein sorg renner ut av kjeften hans.

Låtene fra innspillingen av Life Time som aldri kom med på den skiva åpner dette albumet på en trygg og høylytt måte Do It er en hissig pønkrocker som går rett i trynet på lytteren, Move Right In viser virkelig frem bandets røtter i funk med lekent og smilende arbeid fra bassist Weiss og trommis Cain, mens Rollins er overraskende smilende.De avslutter opptaket med herlig flirende rock'n'roll i Next Time.

Nå er det ikke sjelden Rollins får folk til å flire - han er også en glimrende komiker med godt grep om sarkasme og tristesse - men som en del av dette bandet er han ofte sinna som en tyr. Det brytes dog opp med fjerdesporet Joe Is Everything, Everything Is Joe (Intro) hvor han blir intervjuet av en nederlandsk journalist før et konsertsett. I det han blir spurt om det å klippe håret er symbolsk for musikken deres svarer han, "No, it's more symbolic for the pain and suffering going on in the world. Each hair that was cut is a life, a soul, a heart and a mind".

 Bandet som Henry Rollins hadde med seg på dette albumet og helt frem til turneen for End Of Silence var om mulig det beste han har hatt med seg på tur. Gitarist Chris Haskett spilte på en måte som mikset frijazzens lek med hardrockens rifforama, mens Weiss og Cain var det bunnsolide og funky fundamentet som Rollins kunne leke seg med sitt sinne og poengterte poesi på uten å falle gjennom. Opptaket er dessuten tidvis overraskende godt og aldri dårlig. Selv når Henry Rollins brøler som en besatt mentalpasient og nesten kommer ut av høyttalerne er lyden av konserten og bandet solid håndverk og bærer nok mange takk til bandets lydtekniker Theo Van Eenbergen. 

Do It er ett av eksemplene på hvor god rock kan være når den virkelig treffer blink. Selv om bandet skulle overgå dette albumet med skiver som Hard Volume, før nevnte End Of Silence og ikke minst deres kommersielle gjennombrudd Weight, er dette albumet en perle av ei plate for de som føler for å kjenne på hvordan dette bandet lød live for mer enn tjuefem(!) år siden.

Anbefales!

Ukens skive: Midnight Choir - Amsterdam Stranded

Norsk rock var i mange år forvist til å være "bra til å være norsk" og de fleste av mine album i platesamlinga var fra utlandet. Men, så skjedde det noe rart med norsk musikk - den ble glitrende nesten over natten. Jeg har en følelse av at det begynte med den norske rocken med barndom i pønk, fikk fart med nye fjes i jazz og black metal og eksploderte i fjeset på mannen i gata i første halvdel av nittitallet.

Med ett hadde vi perleskiver fra norske indierockere, hardrockere, frijazz og elektronika. Hvem hadde trodd at lilleputtstaten Norge plutselig leverte kongeskiver fra band som Jaga Jazzist, Motorpsycho, Mayhem og Röyksopp? Det bandet som dog overrasket meg mest i denne gullalderen til norsk musikk var et lite band fra Grenland som med min mollstemte rock fra grenselandet mellom mørk rock og djupfølt country skapte noe helt eget. Amsterdam Stranded - tredjeskiva til Midnight Choir - er noe av det vakreste europeisk rock har produsert noensinne.

Da jeg skrev det første utkastet til denne anmeldelsen, skrev jeg feilaktig at dette var bandets andre album. De hadde allerede to album bak seg - det selvtitulerte debutalbumet og oppfølgeren Olsen's Lot - men selv synes jeg vel kanskje bandets virkelige historie begynte når de gikk i studio med Chris Eckman som produsent på Olsen's Lot. Det er kanskje litt urettferdig med tanke på at debuten ble kritikerrost av en samlet norsk musikkpresse, men andreskiva satte skapet ettertrykkelig på plass med låter som bl.a. Sister Of Mercy og Jeff Bridges. Likevel skulle det vise seg at den kun var en forsmak på det som skulle følge med Amsterdam Stranded.

Det er vanskelig å trekke frem noe særskilt fra denne perleraden av låter, men andresporet October 8 klarer nesten å anonymisere førstesporet Harbor Hope. Jeg får rendyrket gåsehud her jeg sitter og skriver på denne anmeldelsen i det Paal Flaata ber oss høre hans bønn; hans stemme er en av hovedgrunnene til at bandet nok oppnådde den status de nøt i årene bandet eksisterte. Dens glassklare og nærmest engleaktige glans passet perfekt med den mandige kraft Flaata kunne slå fra seg i løpet av et tidels sekund.

Men, Midnight Choir var definitivt mer enn Flaatas stemme - han har tross alt ikke maktet å opprettholde det samme drivet over låtene han har gitt ut under eget navn. Bassist Ron Olsen var en fast del av trekløveret som var Midnight Choir og sannsynligvis det stabile sentrum for låtene, men det var nok bandets gitarist Al DeLoner som var primus motor for det lydlandskap som ble deres unike univers. Et univers tuftet på et Americana sett med europeisk blikk - kanskje nettopp det motsatte av hva Chris Eckman fremdeles gjør med sitt The Walkabouts?

Bandet var etter dette albumet kun halvveis i sin historie og de leverte nær like gode album videre i sitt livsløp, men i etterpåklokskapens lys hadde de levert sitt magnum opus med Amsterdam Stranded. Hvis du er ivrig etter å få vite hvor god norsk musikk virkelig kan være, er det her du bør starte.

Ukens skive: bob hund - Nu Är Det Väl Revolution På Gång?

Jeg har ikke mange singler; verken sjutommere eller på CD. Jeg har alltid fokusert på albumet i form, farge og innhold; muligheten til å dykke ned i konsepter, låtrekkefølge og helhetlig lykke. Singelen er over før man vet ordet av det - selv om B-siden har to låter. Men, jeg må dog si at EPen - midt mellom singelens uppercut og albumets allvitenhet - var bedre med flere låter og større variasjon.

Men så traff jeg bob hund fra Skåne. Ikke bare har jeg flere av singler enn album av det svenske bandet - og jeg har seks av skivene deres - men jeg mener sågar at de har gjort mye av sitt beste arbeid på sine singler og EPer. Hvem med ungdom plassert på nittitallet husker ikke deres perler Istället För Musik, Förvirring og Ett Fall Och En Lösning? Fantastiske låter som mikset popteft og beinhardt gitarøs i samme klasse som Bob Moulds beste arbeid samtidig som de lot godt humør gjennomtrekke hele lydbildet.

Både tittelkuttet og B-siden Jag Tror Jag Är Kär kunne sklidd rett inn som singelhits, men de valgte denne gangen sin egen låt som førstespor. Den bærer preg av essensen av bob hund - et barnlig opprør med kaos i kjølvannet. Coverlåta fikk denne gangen spille rollen som annenfiolin, men den er langt fra noen underdog kvalitetsmessig. Bandet har i en årrekke spesialisert seg på å finne låter fra rockhistorien og deretter skrive svenske tekster til disse samtidig som de har injisert musikken med sitt tidvis paniske lydbilde. Denne gangen ble det Velvet Undergrounds Guess I'm Falling In Love, men de har også lekt seg med låter av bl.a. Pere Ubu, Wipers og The Stooges.

Alt i alt er dette et greit sted å starte sitt bekjentskap med bob hund, selv om det kanskje er en liten dose og raskt vil kunne føre til sterke abstinenser. Selv husker jeg at jeg hadde handlet det meste av bandets diskografi et halvt år etter å ha oppdaget dem.

Ukens skive: Grails - Deep Politics

Hvis du leser denne anmeldelsen vet du at Rockens Riddere er en orden av rockelskere som utvilsomt kan definere seg som besserwizzere uten å skryte. Hvis man tar en titt på møtereferatene våre opp gjennom årene kan man se at vi oppdager band og skiver gjerne flere år før ”resten” oppdager det samme. Det er ikke å skryte – det er ubesudlede fakta som står for egen regning. Hvis du liker rock av den flotte sorten, har vi sikkert hørt det før deg.

Vel, nok av den sjølgode kosepraten. Ved å være såpass frempå for å finne nye lyder fra nye navn, vil man tidvis finne frem til band som de andre ridderne ikke har hørt om. Ett av de bandene dukket opp i platebagen til Sentralstyrets ridder Bergan for noen år siden; Grails. Jeg skal nok være ærlig nok til å si at låta ikke kom på pallen på det møtet, men slik er det nå som regel. Den beste musikken trenger ofte litt tid for å få oss til å innse dens kvaliteter.

Ridder Bergan gjorde meg først vàr Grails da han spilte et spor fra et av deres tidligere album – Burning Impurities – men jeg har siden den gang fulgt dem noenlunde nøye. I hvert fall nok til å mene at deres to siste album – Doomsdayer’s Holiday og Deep Politics – er blant de mest spennende og nysgjerrige skivene som er utgitt siden årtusenskiftet. Dette bandet utfordrer rockbegrepet ved lett å mikse ulike sjangre og ta med seg instrumentering man kanskje ikke alltid skulle forvente å høre på ei rockskive.

Platas første låt – Future Primitive – smeller til med fele, arabiske linjer og et driv som ikke står tilbake for noe. All The Colors Of The Dark – platas andre spor – åpner med mystisk tematikk fra et mollstemt piano før gitarer og åpner opp i tristessen og sender håpet inn i lytteren; først blomstrende, deretter smygende. Corridors Of Power, som følger som tredje spor, er noe nærmest urmenneskelig. Jeg får assosiasjoner til samiske historier, nordlys og mystiske halvguder.

På resten av skiva får man mer av det samme – eller rettere sagt mer av noe annet. Grails er definitivt ikke en one-trick pony, og hver låt har sin egen følelse selv om skiva samtidig låter ”grailsk”. Jeg skal dog ikke ljuge: jeg tror ikke Grails hadde hørt slik ut om det ikke hadde vært for band som Pink Floyd eller free fusion ikomer som John McLaughlin og Miles Davis. Men, Deep Politics er definitivt ikke laget av kopister – dette er modernisert magi i tråd med den frie rocken som leika seg på syttitallet.

Ukens skive: Nirvana - Live At The Cactus Club

Helt siden slutten av åttitallet har handleturer til hovedstadens platebutikker hatt et sagnomsust preg; jeg husker fremdeles de første togturene fra Drammen hvor unge guttesinn ble åpnet av platesjapper som Utopia, Innova og Platekompaniet i en skitten Grønland T-banestasjon. Gleden av å oppdage en fransk originalutgivelse av Whitesnakes Live … In The Heart Of The City på vinyl i en støvete hylle går hånd i hanske med lyden av flirende kompiser og smaken av halv loff m/smør og Solo på glassflaske.

På disse turene lette man ofte etter de sjeldne perlene til band man elsket, men like gjerne kunne man flørtende stifte nye bekjentskap. Jeg husker innkjøp av bl.a. Finyl Vinyl av Rainbow og The Last In Line av Dio i åttende klasse like godt som om det skulle vært i går. Etter som årene gikk og man ble stadig mer verdensvant, gikk noe av denne naiviteten tapt og platekjøpene var ikke lenger like spennende. Musikken har vært vel så viktig for meg, kanskje viktigere, i årene som har passert siden den gang, men spenningen har ikke alltid vært til stede.

En lørdag formiddag i sommer dukket dog denne naiviteten opp igjen og jeg følte meg med ett som en heldig tenåring igjen. I de uoversiktlige hyllene til Råkk & Rålls fant jeg Nirvanas konsertskive Live At The Cactus Club. Jeg forsto det nesten ikke – et konsertopptak av bandet som snudde opp/ned på livet til min generasjon på begynnelsen av nittitallet. Når opptaket i tillegg er fra månedene før de ga ut Nevermind og det utgis av respektable Geffen Records, var det meste gjort og jeg sto igjen med frydfull gåsehud.

”Kan dette være tilfelle?”, spurte jeg meg da jeg så skiva. Et opptak av nittitallets viktigste band før de ga ut sitt gjennombruddsalbum burde være gull – særlig med ei låtliste tuftet på bandets eksplosive debut Bleach. Etter å ha betalt og pakket skiva ned sammen med andre skiver i posene fra platesjapper som Big Dipper, Tiger og The Garden var jeg hellig overbevist om at jeg hadde gjort et skikkelig varp.

Øh, nei.

Ja, omslaget er rein sukker – Cobain i rødt scenelys og i fri utfoldelse – men innholdet er ikke mye å skryte av. Lyden av bandet er nærmest katastrofalt dårlig og bånntrøkket til Novoselic og Grohl drukner som bakteppe til Cobains stemme. Selv gitarlyden blir lagt altfor langt bak i lydbildet og sluttresultatet er ikke mye å skryte av.

Bandet er også en skygge av det beste de kunne prestere; det pønkete kaoset de maktet å gi et ansikt på Live At Reading og From The Muddy Banks Of Wishkah er knapt synlig. I stedet viser opptaket et band som ikke helt har funnet seg selv og som i stedet bruker tid på å kritisere scenevaktene, vitse med Kurts lookalikes og somle mellom låtene.

Alt er selvsagt ikke kritisk dårlig – det er Nirvana vi prater om – og Grohls geniale trommespill, Cobains talent som låtsnekker og Novoselics tilbakelente bass er tidvis lett synlig, men som helhet blir det for smått og puslete.

Ukens skive: introduksjon

Da går vi i gang med den ukentlige spalten "Ukens skive" som skal være en gjennomgang av skivene i ridder Johansen d.e. sin platesamling. Det er kanskje ikke noe spesielt med det, men ved å bruke musikkdatabasen Platearkivet vil man hver dag få presentert en ny skive - tilfeldig valgt fra databasen. Av de skivene som trekkes frem daglig vil man velge en utgivelse hver uke som skal presenteres i en plateanmeldelse.

Dette kan vise seg å være fri jazz, sær rock eller heavy metal - her er det ingen parametre som skal legge hindringer i veien. I stedet får man se innsiden av en platesamling - en skive i uken.

Velbekomme.

Drammen: RR #14

Vert: Ridder Holberg.
Dato: 8.juni 2013

1. Monkey 3: Last Gamouzao (7.9/10.0)
2. Isley Brothers: Summer Breeze (7.8/10.0)
3. Mogwai: You're Lionel Richie (7.7/10.0)
3. The Temptations: Shaky Ground (7.7/10.0)
3. The Allman Brothers Band: In Memory Of Elizabeth Reed (7.7/10.0)
6. Kadavar: Purple Sage (7.6/10.0)
6. Grateful Dead: China Cat Sunflower (7.6/10.0)
8. Elder: Gemini (7.5/10.0)
8. Bob James: Westchester Lady (7.5/10.0)
8. Electric Wizard: Doom Mantia (7.5/10.0)
8. Our Ceasing Voice: As The Horizons On Fire (7.5/10.0)

God mat..

 Signerte skiver...

 God stemning...

God bytur!

Sentralstyret: RR #40

Vert: Ridder Bergan, Nøtterøy
Møtedato: 1.juni 2013

1. Olafur Arnalds: For Now I Am Winter (8.75/10.00)
2. The Black Heart Procession & Solbakken: Things Go On With Mistakes (8.50/10.00)
3. Nine Horses: The Banality Of Evil (8.00/10.00)
3. Electric Moon: The Inner Part (8.00/10.00)
3. Nate Hall: A Staring Sun (8.00/10.00)
3. Elder: Gemini (8.00/10.00)
7. John Baizley & Katie Jones: If I Needed You (7.75/10.00)
7. Black Debbath: La Ungene Slippe Korps (7.75/10.00)
7. Mark Lanegan & Duke Garwood: Pentacostal (7.75/10.00)
10. Kadavar: Goddess Of Heaven (7.50/10.00)
10. Junip: Line Of Fire(7.50/10.00)
10. Colin H. Van Eeckhout: She Never Left (7.50/10.00)

Drammen: RR# 13

Møtevert: Ridder Nystuen
Dato: 4.mai 2013

1.Billy Cobham: East Bay (8.5/10.0)
2.White Denim: Back At The Farm (7.9/10.0)
2.Rush: YYZ (7.9/10.0)
2.Grand General: Red Eye (7.9/10.0)
5.Daniel Nordgren: Moonshine Got Me (7.8/10.0)
5.35007: Evaporate (7.8/10.0)
7.The Allman Brothers Band: Keep Me Wondering (7.5/10.0)
7.Motorpsycho: Ratcatcher (7.5/10.0)
7.Cynic: Textures (7.5/10.0)
10.Skogen Brinner: Skogen Brinner (7.4/10.0)
10.Emerson, Lake and Palmer: Bitches Crystal (7.4/10.0)
10.The Heavy: Short Change Hero (7.4/10.0)

.