Møtevert: Ridder Nystuen
Dato: 4.mai 2013
1.Billy Cobham: East Bay (8.5/10.0)
2.White Denim: Back At The Farm (7.9/10.0)
2.Rush: YYZ (7.9/10.0)
2.Grand General: Red Eye (7.9/10.0)
5.Daniel Nordgren: Moonshine Got Me (7.8/10.0)
5.35007: Evaporate (7.8/10.0)
7.The Allman Brothers Band: Keep Me Wondering (7.5/10.0)
7.Motorpsycho: Ratcatcher (7.5/10.0)
7.Cynic: Textures (7.5/10.0)
10.Skogen Brinner: Skogen Brinner (7.4/10.0)
10.Emerson, Lake and Palmer: Bitches Crystal (7.4/10.0)
10.The Heavy: Short Change Hero (7.4/10.0)
.
mandag 6. mai 2013
onsdag 24. april 2013
Drammen: RR #12
Møtevert: Ridder Roch N. Råll
Dato: 6.april 2013
1. Dead Meadow: Sleepy Silver Door (8.2/10.0)
1. Mad Season: Wake Up (8.2/10.0)
3. Motorpsycho: Black To Comm (7.9/10.0)
4. Suma; No, You're The Monkey (7.7/10.0)
4. Tool: You Lied (7.7/10.0)
4. Pallbearer: The Legend (7.7/10.0)
7. Thule: Drøm (7.6/10.0)
7. Nick Cave & The Bad Seeds: Red Right Hand (7.6/10.0)
Dato: 6.april 2013
1. Dead Meadow: Sleepy Silver Door (8.2/10.0)
1. Mad Season: Wake Up (8.2/10.0)
3. Motorpsycho: Black To Comm (7.9/10.0)
4. Suma; No, You're The Monkey (7.7/10.0)
4. Tool: You Lied (7.7/10.0)
4. Pallbearer: The Legend (7.7/10.0)
7. Thule: Drøm (7.6/10.0)
7. Nick Cave & The Bad Seeds: Red Right Hand (7.6/10.0)
søndag 14. april 2013
Motorpsycho @ Rockefeller 12.04.13!
Noen ganger er det ekstra godt å være disippel av ett av de beste bandene i Europa. Motorpsycho har, siden jeg første gang så dem i februar '95, gitt meg en mengde førsteklasses opplevelser. Jeg har sett dem improvisere jazz i Kongsberg, lire av seg lange countrysett på Mono, blåse av 40 minutter lange låter i Köln og levere Timothy's Monster i sin helhet på Øyafestivalen. Men, selv om borte er bra, er hjemme best: etter min mening er de ofte glitrende når de står på scenen på Rockefeller i Oslo.
Denne kvelden var de noe for seg selv og med svenske Reine Fiske fra Dungen i bandet denne kvelden presterte de noe helt ekstraordinært. Ikke bare var nyere låter vakkert presentert, men det som kanskje overrasket meg mest var deres evne til å gjenvinne gamle slagere og gi de nye dresser. Med to gitarister ble det skapt store rom i musikken som virkelig åpnet for et ekstra lag med improvisasjon.
Dette var en gitarkveld; lyden var strålende og Snah og Reine delte på ansvaret med å levere gitarlinjer av høy kvalitet og lekte seg i scenelyset. Bandet virket heltent - kanskje fordi de nå kunne slippe seg helt løs etter det siste årets scenografi og røde tråd i rockoperaen The Death Defying Unicorn? Uansett - miksmanifestet av godlåta Un Chien d'Espace og det eskalerene riffmonsteret K9 var noe av det beste jeg har sett fra trønderne noensinne. Det betyr ikke rent lite etter å ha sett over 50 konserter av bandet.
de fleste psychonauter til å sette seg i bilen og dra til Pstereofestivalen i Trondheim i høst da bandet da skal gjøre Blissard i sin helhet. Det kan raskt bli årets festivalkonsert og på høyde med konserten på Øyafestivalen da de planket Timothy's Monster.
Det ble nok et langt sett på Rockefeller. De gikk på scenen 21:40 - som er veldig tidlig med tanke på at det var fredag i Oslo - og spilte i over to timer. Deretter var stemningen så eksplosiv på gulvet at de returnerte og dro av et ekstrasett på litt over halvtimen. Selv etter denne utblåsinga med The Other Other Fool, X-3 og Hell, Pt. 1-3, var det ikke nok for et utsolgt Rockefeller. De returnerte nok en gang til scenen og banket gjennom en request av Reine Fiske; 's Numbness. Dette føltes som et lite antiklimaks etter det helsikes fete settet, men hvem bryr seg? Motorpsycho beviste denne kvelden at de er det beste bandet på planeten.
Ratcatcher
Satan/Cornocopia/King Kong/Satan
August
Sinful, Wind-Borne
Drug Thing
Sail On
Un Chien d'Espace/K9
Barleycorn
STG
Alchemist
---
The Other Other Fool
Hell Pt. 1-3
X-3
---
s'numbness
xx
fredag 1. mars 2013
Grand General - S/T:
For litt under to uker siden hadde to av avdelingene i Rockens Riddere møte og en av låtene som ble spilt begge steder var Antics av Grand General. For undertegnede var dette bandet et nytt bekjentskap, men det skulle vise seg å være en stor feil. Dette var en regelrett supergruppe av den nye eliten norske musikere i gråsonen mellom jazz og hard rock. Med erfaring fra stjerneensembler som Motorpsycho, The Core, Sunswitch, El Doom & The Born Electric, og for ikke å glemme felespilleren Ola Kvernberg, har de mer å by på enn de aller fleste. Lydbildet skylder nok mest til frirocken flere av bandets medlemmer herjer i til dagtid, men detaljer fra både jazz og folkemusikk er godt synlig i musikken til orkesteret, så dette er tydelig et kollektivt uttrykk. Her er det ikke plass til gratispassasjerer.
Selvsagt utgir de skiva si på Rune Grammofon - etiketten som har nærmest enerett på de feteste bandene i gråsonen mellom avantgarde, frijazz og hardrock - og for ei skive det er. Førstelåta Antics åpner med enslig gitarlek fra Even Helte Hermansen i front kun sekunder før fela til Ola Kvernberg slår følge og lytteren nesten umiddelbart forstår at noe helt spesielt er i ferd med å skje. Etter hvert slår også resten av bandet følge med de to kara i front og jeg blir særlig imponert av den tette lyden av basslinjene til Trond Frønes og trommene til Kenneth Kapstad - mannen som kanskje er initiativtakeren til bandet da de først sto frem som Kenneth Kapstad Group før de skiftet navn. Femtemann i selskapet, organist Erlend Slettevoll, starter litt anonym, men tangentene kommer sterkere etter hvert som plata får fot.
De neste låtene følger på uten særlige problemer; her finnes mye for de fleste. Ei låt som Red Eye er noe et progrockband fra syttitallet hadde gitt høyrehanda si for å lage, mens Clandestine tar tak i dempa jazz i et rolig rockdriv. Mellom disse ytterpunktene finner man det meste annet og i løpet av de minuttene skiva varer har man få problemer med å trives som lytter.
Omslaget til denne selvtitulerte skiva er som alltid - når det gjelder skivene til Rune Grammofon - laget av den smått geniale Kim Hiortøy. På nært hold ser det kun ut som geometriske mønsterfigurer, men med coveret på noe avstand ser man heller en hodeskalle som stirrer ut mot lytteren; nærmest utfordrende.
Debutskiva til bandet er en godlynt hardrockskive som nok vil være et interessant bekjentskap for fans av de andre bandene som er nevnt i denne artikkelen. Om det dog vil bli et band som overgår disse, er vel heller usikkert. Men, en trivelig time som viser vennskapeligheten og kreativiteten i norsk rock - det er det definitivt.
Selvsagt utgir de skiva si på Rune Grammofon - etiketten som har nærmest enerett på de feteste bandene i gråsonen mellom avantgarde, frijazz og hardrock - og for ei skive det er. Førstelåta Antics åpner med enslig gitarlek fra Even Helte Hermansen i front kun sekunder før fela til Ola Kvernberg slår følge og lytteren nesten umiddelbart forstår at noe helt spesielt er i ferd med å skje. Etter hvert slår også resten av bandet følge med de to kara i front og jeg blir særlig imponert av den tette lyden av basslinjene til Trond Frønes og trommene til Kenneth Kapstad - mannen som kanskje er initiativtakeren til bandet da de først sto frem som Kenneth Kapstad Group før de skiftet navn. Femtemann i selskapet, organist Erlend Slettevoll, starter litt anonym, men tangentene kommer sterkere etter hvert som plata får fot.
De neste låtene følger på uten særlige problemer; her finnes mye for de fleste. Ei låt som Red Eye er noe et progrockband fra syttitallet hadde gitt høyrehanda si for å lage, mens Clandestine tar tak i dempa jazz i et rolig rockdriv. Mellom disse ytterpunktene finner man det meste annet og i løpet av de minuttene skiva varer har man få problemer med å trives som lytter.
Omslaget til denne selvtitulerte skiva er som alltid - når det gjelder skivene til Rune Grammofon - laget av den smått geniale Kim Hiortøy. På nært hold ser det kun ut som geometriske mønsterfigurer, men med coveret på noe avstand ser man heller en hodeskalle som stirrer ut mot lytteren; nærmest utfordrende.
Debutskiva til bandet er en godlynt hardrockskive som nok vil være et interessant bekjentskap for fans av de andre bandene som er nevnt i denne artikkelen. Om det dog vil bli et band som overgår disse, er vel heller usikkert. Men, en trivelig time som viser vennskapeligheten og kreativiteten i norsk rock - det er det definitivt.
tirsdag 19. februar 2013
Drammen: RR #11
Møtevert: Ridder Tormodsgard-Henriksen
Dato: 16.02.13
1.Grand General: Antics (8.75/10.0)
2.Genesis: Carpet crawlers (8.0/10.0)
2.David Bowie: Ashes to ashes (8.0/10.0)
2.Captain Beefheart: I`m glad (8.0/10.0)
2.Pink Floyd: one of these days (8.0/10.0)
2.Focus: Hocus pocus (8.0/10.0)
2.Roger Waters: Mother (8.0/10.0)
2.Hindria Spacefolk: Terra Hindria (8.0/10.0)
2.35007: 23 32 (8.0/10.0)

Dato: 16.02.13
1.Grand General: Antics (8.75/10.0)
2.Genesis: Carpet crawlers (8.0/10.0)
2.David Bowie: Ashes to ashes (8.0/10.0)
2.Captain Beefheart: I`m glad (8.0/10.0)
2.Pink Floyd: one of these days (8.0/10.0)
2.Focus: Hocus pocus (8.0/10.0)
2.Roger Waters: Mother (8.0/10.0)
2.Hindria Spacefolk: Terra Hindria (8.0/10.0)
2.35007: 23 32 (8.0/10.0)
mandag 18. februar 2013
Sentralstyret: RR #39
Vert: Ridder Nordal, Oslo
Møtedato: 16.02.2013
Peel hadde rett..
Ridder Johansen d.y. dro frem monsteret og slakta låter villig vekk.
Ridder i stemning.
Bytur: Øl på Crow Bar.
Møtedato: 16.02.2013
1. Adrift For Days, Gravity Well (83.75)
2. Goat, Goathead (83.00)
3. Motorpsycho, The House At Pooneil Corners (82.75)
4. The Antlers, Kettering (82.25)
5. DIIV, Doused (82.00)
6. Lindisfarne, Winter Song (81.50)
6. Lemko Hall, Those Are Sundogs (81.50)
8. The Louvin Brothers, In The Pines (81.00)
9. Kongh, Skymning (80.25)
10. Windhand, Kibusen (80.00)
2. Goat, Goathead (83.00)
3. Motorpsycho, The House At Pooneil Corners (82.75)
4. The Antlers, Kettering (82.25)
5. DIIV, Doused (82.00)
6. Lindisfarne, Winter Song (81.50)
6. Lemko Hall, Those Are Sundogs (81.50)
8. The Louvin Brothers, In The Pines (81.00)
9. Kongh, Skymning (80.25)
10. Windhand, Kibusen (80.00)
Karakterene er annerledes siden Sentralstyret tester ut en ny karakterskala (0-100).
Ridder Johansen d.y. dro frem monsteret og slakta låter villig vekk.
Ridder i stemning.
Bytur: Øl på Crow Bar.
Bytur: Konsert med Spectral Haze på Kulturhuset.
søndag 10. februar 2013
George Pelecanos; rock i det skrevne ord!
I dag leste jeg nettopp ferdig George Pelecanos' bok "The Cut". Som alle
de andre bøkene til Pelecanos utspiller handlingen seg i Washington
D.C. også i denne boken. Som seg hør og bør tas vi med til byens
grasrot; greske familier, sørstatsmat, soulmusikk og brune kneiper.
Pelecanos viser oss byen fra sin beste side, men vi får knapt nok høre
om senatorer og storpolitikken. I stedet får man varme beskrivelser av
livet på grasrota i byen. Han beskriver hete netter fulle av lyst, late
formiddager på den lokale cafeen, nært vennskap og familier.
I "The Cut" følger vi veteranen Spero Lucas som, etter å ha returnert fra tjeneste i Irak, har funnet et nytt yrke som privatetterforsker for forsvarsadvokaten Tom Peterson. På siden tar han jobber som handler om å gjenvinne stjålne gjenstander hvor han tar 40% andel av det han henter tilbake. Han er dyktig i jobben og etter å ha fått en ung guttunge ut av en lei knipe, tar guttens far - Anwan Hawkins - kontakt for å be han returnere noen pakker han har mistet. Det uvanlige er at pakkene er ti-kilos tunge og fulle av marihuana.
Dette er definitivt Lucas' største jobb og han tar saken etter å ha blitt beroliget av Hawkins om at de ikke er involvert med våpen eller trusler. Men, snart tar saken en stygg vending og han står snart ansikt til ansikt med en stygg og særdeles umoralsk undergrunn. Er dette virkelig verdt pengene?
Bøkene til George Pelecanos deler alle byen som arena og kneiper, gater, mennesker og musikk dukker ofte opp i andre bøker. I "The Cut" får vi et kort gjensyn med Derek Strange - en tidligere hovedrolle i Pelecanos' bøker - men dette stjeler ikke fokus fra bokas røde tråd. I stedet gir det hans bøker en følelse av å være en episk saga fra byen han helt klart elsker.
Jeg husker fremdeles hvordan jeg selv oppdaget Pelecanos' forfatterskap: bakerst i et nummer av det svenske musikkmagasinet Sonic fant jeg en side lang artikkel om mannen og hans roman King Suckerman. Hvorfor han ble portrettert i et musikkmagasin ble raskt forklart; han benytter musikkreferanser for å beskrive stemninger og karakterer i boka. Særlig er karakterene glad i "svart" musikk: nymotens hip hop, sekstitallets soul, syttitallets kunstrock, etc. Dette ga meg raskt sans for Pelecanos og jeg følte jeg fikk en ekstra dimensjon i lesingen når jeg f.eks. så for meg at Dmitri Karras slappe av med en pils mens han hørte på Captain Beefheart.
En annen potensiell inngangsportal til hans bøker er TV-serien The Wire. Pelecanos ble venner med David Simon - en av skaperne av TV-serien - og denne kan raskt defineres som en visuell versjon av bøkene. The Wire finner sted lenger sør i landet - Baltimore - men har fremdeles den samme stemningen og fokuset som bøkene til Pelecanos. Han ble også etter hvert en av seriens viktigste manusforfattere og regissører.
En ting som dog er viktig å huske hvis du skal sjekke ut mannens forfatterskap er at dette kan deles inn i mindre faser. Hvis du begynner i feil bok, kan du fort få avslørt hendelser som vil redusere gleden ved tidligere bøker i den enkelte fasen. En liten romanoversikt vil forklare hva jeg mener:
1) I første halvdel av nittitallet åpnet Pelecanos med å skrive tre bøker om gresk-amerikaneren Nick Stefanos som jobber i en elektronikkbutikk, men som også tar på seg oppdrag som privatetterforsker. Disse bøkene heter:
A Firing Offense (1992)
Nick's Trip (1993)
Down By The River Where The Dead Men Go (1995)
2) D.C. Quartet-serien er navnet på fire romaner som handlet om den gresk-amerikanske familien Karras. Den første boka handler om Pete Karras, men etter hvert stifter vi også kjennskap med hans sønn Dmitri Karras. Bøkene tar også med seg Nick Stefanos og hans far - Nick senior - og dette medfører at bøkene gir en solid rød tråd til den forrige serien i forfatterskapet.
The Big Blowdown (1996)
King Suckerman (1997)
The Sweet Forever (1998)
Shame The Devil (2000)
3) Pelecanos har alltid vært glad i privatetterforskerne og fant vel frem til den beste med bøkene om Derek Strange og Terry Quinn. Derek Strange er den mest solide karakteren til Pelecanos; han eier sitt eget detektivbyrå og har en høy moral etter mange års erfaring i spillet. Hans medhjelper - irsk-amerikaneren Terry Quinn - er i utgangspunktet helt motsatt; en hothead med sans for damer og fest. Dette tospannet finner etter hvert frem til hverandre og deler flere spennende eventyr:
Right As Rain (2001)
Hell To Pay (2002)
Soul Circus (2003)
Hard Revolution (2004)
Det ser også ut til at Pelecanos returnerer til denne serien i år med boka What It Was (2012). Dette er dog en retrospektiv som tar med seg leseren tilbake til 1972 og en ung Derek Strange.
4) Etter denne serien så det ut som om Pelecanos ønsket friheten til å utforske flere karakterer og typer arenaer. Han hadde utgitt Shoedog (1994) mens han skrev om Nick Stefanos, men i tiden frem til 2004 var forfatterskapet hans delt inn i faser. I andre halvdel av '00-tallet skrev han flere egne romaner som selv om de fant sted i Washington D.C. sto for seg selv der det angikk karakterer og plott.
Shoedog (1994)
Drama City (2005)
The Night Gardener (2006)
The Turnaround (2008)
The Way Home (2009)
5) Ut fra det som meldes er Pelecanos nå på vei inn i en ny serie med bøker; denne gangen om privatetterforskeren Spero Lucas. Tiden vil vise om dette viser seg å være riktig.
The Cut (2011)
Kilder:
Wikipedia
Offisiell hjemmeside
I "The Cut" følger vi veteranen Spero Lucas som, etter å ha returnert fra tjeneste i Irak, har funnet et nytt yrke som privatetterforsker for forsvarsadvokaten Tom Peterson. På siden tar han jobber som handler om å gjenvinne stjålne gjenstander hvor han tar 40% andel av det han henter tilbake. Han er dyktig i jobben og etter å ha fått en ung guttunge ut av en lei knipe, tar guttens far - Anwan Hawkins - kontakt for å be han returnere noen pakker han har mistet. Det uvanlige er at pakkene er ti-kilos tunge og fulle av marihuana.
Dette er definitivt Lucas' største jobb og han tar saken etter å ha blitt beroliget av Hawkins om at de ikke er involvert med våpen eller trusler. Men, snart tar saken en stygg vending og han står snart ansikt til ansikt med en stygg og særdeles umoralsk undergrunn. Er dette virkelig verdt pengene?
Bøkene til George Pelecanos deler alle byen som arena og kneiper, gater, mennesker og musikk dukker ofte opp i andre bøker. I "The Cut" får vi et kort gjensyn med Derek Strange - en tidligere hovedrolle i Pelecanos' bøker - men dette stjeler ikke fokus fra bokas røde tråd. I stedet gir det hans bøker en følelse av å være en episk saga fra byen han helt klart elsker.
Jeg husker fremdeles hvordan jeg selv oppdaget Pelecanos' forfatterskap: bakerst i et nummer av det svenske musikkmagasinet Sonic fant jeg en side lang artikkel om mannen og hans roman King Suckerman. Hvorfor han ble portrettert i et musikkmagasin ble raskt forklart; han benytter musikkreferanser for å beskrive stemninger og karakterer i boka. Særlig er karakterene glad i "svart" musikk: nymotens hip hop, sekstitallets soul, syttitallets kunstrock, etc. Dette ga meg raskt sans for Pelecanos og jeg følte jeg fikk en ekstra dimensjon i lesingen når jeg f.eks. så for meg at Dmitri Karras slappe av med en pils mens han hørte på Captain Beefheart.
En annen potensiell inngangsportal til hans bøker er TV-serien The Wire. Pelecanos ble venner med David Simon - en av skaperne av TV-serien - og denne kan raskt defineres som en visuell versjon av bøkene. The Wire finner sted lenger sør i landet - Baltimore - men har fremdeles den samme stemningen og fokuset som bøkene til Pelecanos. Han ble også etter hvert en av seriens viktigste manusforfattere og regissører.
En ting som dog er viktig å huske hvis du skal sjekke ut mannens forfatterskap er at dette kan deles inn i mindre faser. Hvis du begynner i feil bok, kan du fort få avslørt hendelser som vil redusere gleden ved tidligere bøker i den enkelte fasen. En liten romanoversikt vil forklare hva jeg mener:
1) I første halvdel av nittitallet åpnet Pelecanos med å skrive tre bøker om gresk-amerikaneren Nick Stefanos som jobber i en elektronikkbutikk, men som også tar på seg oppdrag som privatetterforsker. Disse bøkene heter:
A Firing Offense (1992)
Nick's Trip (1993)
Down By The River Where The Dead Men Go (1995)
2) D.C. Quartet-serien er navnet på fire romaner som handlet om den gresk-amerikanske familien Karras. Den første boka handler om Pete Karras, men etter hvert stifter vi også kjennskap med hans sønn Dmitri Karras. Bøkene tar også med seg Nick Stefanos og hans far - Nick senior - og dette medfører at bøkene gir en solid rød tråd til den forrige serien i forfatterskapet.
The Big Blowdown (1996)
King Suckerman (1997)
The Sweet Forever (1998)
Shame The Devil (2000)
3) Pelecanos har alltid vært glad i privatetterforskerne og fant vel frem til den beste med bøkene om Derek Strange og Terry Quinn. Derek Strange er den mest solide karakteren til Pelecanos; han eier sitt eget detektivbyrå og har en høy moral etter mange års erfaring i spillet. Hans medhjelper - irsk-amerikaneren Terry Quinn - er i utgangspunktet helt motsatt; en hothead med sans for damer og fest. Dette tospannet finner etter hvert frem til hverandre og deler flere spennende eventyr:
Right As Rain (2001)
Hell To Pay (2002)
Soul Circus (2003)
Hard Revolution (2004)
Det ser også ut til at Pelecanos returnerer til denne serien i år med boka What It Was (2012). Dette er dog en retrospektiv som tar med seg leseren tilbake til 1972 og en ung Derek Strange.
4) Etter denne serien så det ut som om Pelecanos ønsket friheten til å utforske flere karakterer og typer arenaer. Han hadde utgitt Shoedog (1994) mens han skrev om Nick Stefanos, men i tiden frem til 2004 var forfatterskapet hans delt inn i faser. I andre halvdel av '00-tallet skrev han flere egne romaner som selv om de fant sted i Washington D.C. sto for seg selv der det angikk karakterer og plott.
Shoedog (1994)
Drama City (2005)
The Night Gardener (2006)
The Turnaround (2008)
The Way Home (2009)
5) Ut fra det som meldes er Pelecanos nå på vei inn i en ny serie med bøker; denne gangen om privatetterforskeren Spero Lucas. Tiden vil vise om dette viser seg å være riktig.
The Cut (2011)
Kilder:
Wikipedia
Offisiell hjemmeside
fredag 8. februar 2013
Odalen: RR#26 (Best Of edition)
Møtevert: Ridder Nyberg
Dato: 03.11.2012
1. Swans: The Sound (9.75/10.0)
2. Thåström: Kort Biografi Med Litet Testamente (9.5/10.0)
3. Sólstafir: Fjara (9.25/10.0)
3. Mark Lanegan: The Man In The Long Black Coat (9.25/10.0)
5. Red Harvest: Godtech (9.0/10.0)
6. Madrugada: New Woman, New Man (8.75/10.0)
6. Sun Kil Moon: Heron Blue (8.75/10.0)
6. Neurosis: Stones From The Sky (8.75/10.0)
9. System Of A Down: Chop Suey (8.5/10.0)
9. Kollwitz: A Great Divide (8.5/10.0)
9. Einstürzende Neubauten: Kollaps (8.5/10.0)
12. Low: Dinosaur Act (8.25/10.0)
12. Joy Division: Heart & Soul (8.25/10.0)
12. David Eugene Edwards & Crippled Black Phoenix: Just Like A Mexican Love (8.25/10.0)
12. Kylesa: Spiral Shadow (8.25/10.0)
12. Defeater - Cowardice(8.25/10.0)
Dato: 03.11.2012
1. Swans: The Sound (9.75/10.0)
2. Thåström: Kort Biografi Med Litet Testamente (9.5/10.0)
3. Sólstafir: Fjara (9.25/10.0)
3. Mark Lanegan: The Man In The Long Black Coat (9.25/10.0)
5. Red Harvest: Godtech (9.0/10.0)
6. Madrugada: New Woman, New Man (8.75/10.0)
6. Sun Kil Moon: Heron Blue (8.75/10.0)
6. Neurosis: Stones From The Sky (8.75/10.0)
9. System Of A Down: Chop Suey (8.5/10.0)
9. Kollwitz: A Great Divide (8.5/10.0)
9. Einstürzende Neubauten: Kollaps (8.5/10.0)
12. Low: Dinosaur Act (8.25/10.0)
12. Joy Division: Heart & Soul (8.25/10.0)
12. David Eugene Edwards & Crippled Black Phoenix: Just Like A Mexican Love (8.25/10.0)
12. Kylesa: Spiral Shadow (8.25/10.0)
12. Defeater - Cowardice(8.25/10.0)
Odalen: RR #27
Møtevert: Ridder Tangen
Dato: 12.01.2012
1. Ebba Grön: Die Mauer (8.4/10.0)
2. Red fang: Wires (8.2/10.0)
3. Oslo Ess: Kakerklakkene (7.8/10.0)
4. Tacoma Narrow Bridge Disaster: Exegesis (7.6/10.0)
4. The Sword: The Veil Of Isis (7.6/10.0)
4. Khoma: The Guillotine (7.6/10.0)
7. Goat: Run To Your Mama (7.4/10.0)
8. The Mighty Stef: Waiting Around To Die (7.2/10.0)
8. Dinosaur Jr.: Watch The Corners (7.2/10.0)
8. Agalloch: Limbs (7.2/10.0)
11. Witchcraft: White Light Suicide (7.0/10.0)
11. Black 47: The Big Fellah (7.0/10.0)
11. Pearl Jam: Lukin (7.0/10.0)
11.Didjits: Killboy Powerhead (7.0/10.0)
15. Rush: Headlong Flight (6.8/10.0)
15. Dead Swans: Thinking Of You (6.8/10.0)
15. Soundgarden: A Thousand Days Before (6.8/10.0)
15. Stockholms Negrer: Ge Mej Mera Pengar (6.8/10.0)
15. David Bowie: Where Are We Now? (6.8/10.0)
15. Hank Williams III - Lovin' And Huggin' (6.8/10.0)
Dato: 12.01.2012
1. Ebba Grön: Die Mauer (8.4/10.0)
2. Red fang: Wires (8.2/10.0)
3. Oslo Ess: Kakerklakkene (7.8/10.0)
4. Tacoma Narrow Bridge Disaster: Exegesis (7.6/10.0)
4. The Sword: The Veil Of Isis (7.6/10.0)
4. Khoma: The Guillotine (7.6/10.0)
7. Goat: Run To Your Mama (7.4/10.0)
8. The Mighty Stef: Waiting Around To Die (7.2/10.0)
8. Dinosaur Jr.: Watch The Corners (7.2/10.0)
8. Agalloch: Limbs (7.2/10.0)
11. Witchcraft: White Light Suicide (7.0/10.0)
11. Black 47: The Big Fellah (7.0/10.0)
11. Pearl Jam: Lukin (7.0/10.0)
11.Didjits: Killboy Powerhead (7.0/10.0)
15. Rush: Headlong Flight (6.8/10.0)
15. Dead Swans: Thinking Of You (6.8/10.0)
15. Soundgarden: A Thousand Days Before (6.8/10.0)
15. Stockholms Negrer: Ge Mej Mera Pengar (6.8/10.0)
15. David Bowie: Where Are We Now? (6.8/10.0)
15. Hank Williams III - Lovin' And Huggin' (6.8/10.0)
søndag 3. februar 2013
Klassiker i februar: Motorpsycho - Trust Us
Ja - jeg vet det. Dette er en anmeldelse av ei skive som ble utgitt for femten år siden. Trust Us var skiva som avsluttet den hardt rockende perioden på nittitallet for Motorpsycho. Da hadde de slått åpnet med Lobotomizer, slått gjennom med fantastiske Demon Box, blitt "allemannseie" med langspilte Timothy's Monster og bekreftet sin status med oppfølgerne Blissard og Angels & Daemons At Play.
Trust Us har i de siste årene blitt litt "glemt"; Demon Box og Timothy's Monster er faste innslag på listene over beste norske album, mens Blissard har fått en bok skrevet om seg. Det hjelper kanskje litt at man varsler en gjennomgang av disse skivene på lik linje som man gjorde med monsteret og Blissard, men like fullt - skiva har blitt tidvis stemoderlig behandlet. Det synes jeg er synd da jeg mener dette er bandets tredje beste skive noensinne. I forbindelse med at skiva nå utgis i nytt opplag på hvit vinyl tenkte jeg derfor å gå gjennom skiva spor for spor og vurdere plata slik den står i dag - femten år etter at jeg hørte den første gang på vei til høgskolen i Hønefoss en solrik dag i 1998.
Skiva åpner med den standhaftige riffrockeren Psychonaut - et ord som etter hvert er synonymt med bandets tilhengere - og dette er ei låt som fanger lytteren umiddelbart med et av bandets beste riff gjennom tidene. I det hele bandet kaster seg med suges lytteren med inn i et inferno av riff, rå vokal og et heidundrandes rockdriv. Denne reisen ender momentant i et eskalerende kaos før en plutselig stillhet åpner for neste låt.
Førstesingelen Ozone er om mulig ikke en av bandets klassikere, men jeg synes likevel den er en av bandets bedre singler. Den fanger syttitallets røde tråder i en kortfattet og drivende melodi. Som med den andre singelen på plata, Hey Jane, er dette ei låt som kunne vært en del av Blissard. Det er en leken og tøff rockelåt med klare popgrep og mildner inntrykket etter åpningslåta.
The Ocean In Her Eye er platas første episke spor på nær ti minutter. Den er knapt nok hørbar i starten, men etter hvert som den får fart gis den det typiske 'psychodrivet - en evigvarende bølgekraft av lyd. Her ute på lydhavet møtes bølger og slås mot hverandre og skaper soniske møter.
Vortex Surfer er en av bandets virkelige klassikere og den har vært en fast gjenganger i deres spillelister siden den gang. Den fikk sikret sin definitive plass i både bandets låtkatalog og i norsk radiohistorie da bandets disipler fikk kåret den til nyttårslåta på Petre ved milleniumsskiftet - og grusa Europes Final Countdown. Dermed fikk Motorpsycho sikret seg at låta ble spilt kontinuerlig i 1 døgn på kanalen. Men, låta hadde vært en perle uansett - dens episke kvaliteter er ubestridelige.
Den åpner med en sår gitar og klokkespill før Bent faller inn, "If she said so / I would believe it all / If she said so / I would cushion the fall". Vortex Surfer er et strålende eksempel på begrepet "stille/støy" og bølger fra stille vann til full storm uten at melodiens røde tråd blir skadelidende. På denne måten er låta den perfekte arvtaker til Motorpsychos forrige episke perle; The Golden Core.
Siddhartino er en av platas mer abstrakte spor og baserer seg kun på horn som puster frem rolige linjer som et pausegrep mellom to av albumets mer utagerende låter. Noe av sjarmen med denne låta er ikke at den bygger opp den påfølgende låta - snarere er den helt fjernet fra flyten på albumet. Den blir i stedet ett motpunkt til det rådende trøkket og på en merkelig måte beviser dette albumets på en ypperlig måte.
577 er ei låt hvis tittel har blitt tolket ualminnelig mye av bandets tilhengere. Hva betyr egentlig tallkoden? Noen la merke til at 577 i alfabetet ble EGG, mens andre påpekte at teksten handlet om tenårene og summen av de tre tallene ble 19 - det siste året i tenårene. Selv har jeg alltid fokusert mer på musikken enn tekstene, og i så tilfelle er dette en av bandets klassikere.
Den andre delen av dette fantastiske dobbeltalbumet åpner med noen av platas mer anonyme låter - jeg fikk aldri helt sans for verken Evernine eller Mantrick Muffin Stomp. Den første er femten år senere ingen umiddelbar flørt for min del - den har ikke det lille ekstra jeg trenger for å bli sjarmert. Den synes å falle mellom to stoler; det episke draget de er mestere på og et mer ordinært rockdriv. Selvsagt hadde de fleste bandene gitt høyrehånda si for å få fingrene i låta, men på Trust Us drukner den blant alle godsakene. Det står litt bedre til med Matrick Muffin Stomp - mye takket være et hissig trommedriv fra Gebhardt, men jeg klarer likevel ikke fri meg fra å gi låta status som B-side på skiva. Jeg tar meg i å savne det ekstra giret som bare de beste bandene har. Riktig nok er det flere grep på disse to låtene som er herlig og fritt rockende, men i sin helhet faller de gjennom.
Det endrer seg heldigvis med Radiance Freq som er nok ei låt med episke kvaliteter på skiva. Dette er en litt uvant sak fra Motorpsycho - store deler av låta er uten trommer, men snarere Bents stemme som støttes av forsiktig av gitarliljer. Snah trøkker til med gitarråhet uti låta før han igjen trekker seg tilbake og overlater scenen til blant andre fløyta til Trygve Seim. Men, i det låta trekker mot slutten slipper bandet Snah fri for alvor og et riffmantra ikke ulikt klimakset på The Golden Core åpner for bandets eksplosjon hvor både bass og trommer sveiper inn og lar låta sveve ut til rilleslutt.
Taifun åpner det fjerde siden på plata og det er ett av bandets beste spor noensinne. Naturlig nok får låta en viss maritim sving i oppbygningen av låta - lytteren bølger inn mot stormen som sakte nærmer seg. Man kan saktens se for seg de kølsvarte skyene som bygger seg opp over horisonten og fjerne glimt av lyn; skralling av torden. Før man vet ordet av det er stormen rett over deg og slipper seg løs av full styrke - kaotisk og truende. Så - med ett er man midt i stormen og man forlater låta i den usikre stillheten i stormens øye.
Superstooge er en av de tyngre låtene på Trust Us - her flerrer riffet høl i lytteren etter den transcendentale Taifun. Men, man kastes raskt opp på hesten igjen - riffet er en miks av slide gitarer og horn og er fint fengende. Låta har kvaliteter som ikke er helt ulike de mørke riffrockerne bandet presenterte på sin forrige skive. Hele melodien på låta er litt vindskeiv, men sikrer fremdriften i det drømmende bassdrivet til Bent Sæther.
Skiva avsluttes med to av platas mykere låter; Coventry Boy og Hey Jane. Den første er en sår sang om å tape en cupfinale i fotball og den andre låta hvor Snah har førstestemmen. Låta er nydelig og den forsiktige stemmen til Snah passer godt til den mimrende teksten. Hey Jane er en av platas klareste røde tråder mot popteften de avslørte på Blissard. En søt melodi som fører lytteren over et lyst landskap eksploderer i et himmelstormende refreng som er klassisk 'psycho.
Helt til slutt dukker det andre abstrakte sporet på plata opp. Dolphyn er nesten ikke mulig å kategorisere da den er over før den nesten har begynt, men et forsiktig trommebeat legger et sårt fundament for et horn som leker seg ut til rilleslutt.
Når jeg gjennomgår skiva spor for spor, slår det meg etter hvert at Trust Us om mulig bør ha en viktigere rolle enn brorparten av bandets output. Bare ved å betrakte låtlista på plata, får man fort en forståelse for platas status som norsk rockklassiker. Ikke bare har den to av bandets flotteste singler, Hey Jane og Ozone, men den har også perler som Taifun, 577, Superstooge, Psychonaut og ikke minst Vortex Surfer. Dette er - for meg - en av de jevneste skivene bandet har utgitt. Ja, andre skiver har kanskje like bra perler på sine riller, men jeg tror ytterst få av bandets skiver er like jevnt strålende.
Både Demon Box og Timothy's Monster er uangripelige i sine posisjoner på toppen av bandets diskografi, men Trust Us er ikke langt bak. Plata makter å forene alt bandet har prestert frem til dette tidspunktet og er det perfekte eksempel på hva bandet var for norsk rock på nittitallet. Her finner man først og fremst tråder til den støyende popkunsten på Blissard og den motoriske kunstrocken på Angels & Daemons At Play, men det er ikke til å komme utenom at hele historien til bandet har ledet opp til dette punktet. I årene som kom skulle de legge kursen inn i popmusikkens territorier og deretter fusjonere alt i et kompleks og progressivt univers, men nittitallet står fremdeles igjen med bandets definitivt beste output.
Trust Us har i de siste årene blitt litt "glemt"; Demon Box og Timothy's Monster er faste innslag på listene over beste norske album, mens Blissard har fått en bok skrevet om seg. Det hjelper kanskje litt at man varsler en gjennomgang av disse skivene på lik linje som man gjorde med monsteret og Blissard, men like fullt - skiva har blitt tidvis stemoderlig behandlet. Det synes jeg er synd da jeg mener dette er bandets tredje beste skive noensinne. I forbindelse med at skiva nå utgis i nytt opplag på hvit vinyl tenkte jeg derfor å gå gjennom skiva spor for spor og vurdere plata slik den står i dag - femten år etter at jeg hørte den første gang på vei til høgskolen i Hønefoss en solrik dag i 1998.
Skiva åpner med den standhaftige riffrockeren Psychonaut - et ord som etter hvert er synonymt med bandets tilhengere - og dette er ei låt som fanger lytteren umiddelbart med et av bandets beste riff gjennom tidene. I det hele bandet kaster seg med suges lytteren med inn i et inferno av riff, rå vokal og et heidundrandes rockdriv. Denne reisen ender momentant i et eskalerende kaos før en plutselig stillhet åpner for neste låt.
Førstesingelen Ozone er om mulig ikke en av bandets klassikere, men jeg synes likevel den er en av bandets bedre singler. Den fanger syttitallets røde tråder i en kortfattet og drivende melodi. Som med den andre singelen på plata, Hey Jane, er dette ei låt som kunne vært en del av Blissard. Det er en leken og tøff rockelåt med klare popgrep og mildner inntrykket etter åpningslåta.
The Ocean In Her Eye er platas første episke spor på nær ti minutter. Den er knapt nok hørbar i starten, men etter hvert som den får fart gis den det typiske 'psychodrivet - en evigvarende bølgekraft av lyd. Her ute på lydhavet møtes bølger og slås mot hverandre og skaper soniske møter.
Vortex Surfer er en av bandets virkelige klassikere og den har vært en fast gjenganger i deres spillelister siden den gang. Den fikk sikret sin definitive plass i både bandets låtkatalog og i norsk radiohistorie da bandets disipler fikk kåret den til nyttårslåta på Petre ved milleniumsskiftet - og grusa Europes Final Countdown. Dermed fikk Motorpsycho sikret seg at låta ble spilt kontinuerlig i 1 døgn på kanalen. Men, låta hadde vært en perle uansett - dens episke kvaliteter er ubestridelige.
Den åpner med en sår gitar og klokkespill før Bent faller inn, "If she said so / I would believe it all / If she said so / I would cushion the fall". Vortex Surfer er et strålende eksempel på begrepet "stille/støy" og bølger fra stille vann til full storm uten at melodiens røde tråd blir skadelidende. På denne måten er låta den perfekte arvtaker til Motorpsychos forrige episke perle; The Golden Core.
Siddhartino er en av platas mer abstrakte spor og baserer seg kun på horn som puster frem rolige linjer som et pausegrep mellom to av albumets mer utagerende låter. Noe av sjarmen med denne låta er ikke at den bygger opp den påfølgende låta - snarere er den helt fjernet fra flyten på albumet. Den blir i stedet ett motpunkt til det rådende trøkket og på en merkelig måte beviser dette albumets på en ypperlig måte.
577 er ei låt hvis tittel har blitt tolket ualminnelig mye av bandets tilhengere. Hva betyr egentlig tallkoden? Noen la merke til at 577 i alfabetet ble EGG, mens andre påpekte at teksten handlet om tenårene og summen av de tre tallene ble 19 - det siste året i tenårene. Selv har jeg alltid fokusert mer på musikken enn tekstene, og i så tilfelle er dette en av bandets klassikere.
Den andre delen av dette fantastiske dobbeltalbumet åpner med noen av platas mer anonyme låter - jeg fikk aldri helt sans for verken Evernine eller Mantrick Muffin Stomp. Den første er femten år senere ingen umiddelbar flørt for min del - den har ikke det lille ekstra jeg trenger for å bli sjarmert. Den synes å falle mellom to stoler; det episke draget de er mestere på og et mer ordinært rockdriv. Selvsagt hadde de fleste bandene gitt høyrehånda si for å få fingrene i låta, men på Trust Us drukner den blant alle godsakene. Det står litt bedre til med Matrick Muffin Stomp - mye takket være et hissig trommedriv fra Gebhardt, men jeg klarer likevel ikke fri meg fra å gi låta status som B-side på skiva. Jeg tar meg i å savne det ekstra giret som bare de beste bandene har. Riktig nok er det flere grep på disse to låtene som er herlig og fritt rockende, men i sin helhet faller de gjennom.
Det endrer seg heldigvis med Radiance Freq som er nok ei låt med episke kvaliteter på skiva. Dette er en litt uvant sak fra Motorpsycho - store deler av låta er uten trommer, men snarere Bents stemme som støttes av forsiktig av gitarliljer. Snah trøkker til med gitarråhet uti låta før han igjen trekker seg tilbake og overlater scenen til blant andre fløyta til Trygve Seim. Men, i det låta trekker mot slutten slipper bandet Snah fri for alvor og et riffmantra ikke ulikt klimakset på The Golden Core åpner for bandets eksplosjon hvor både bass og trommer sveiper inn og lar låta sveve ut til rilleslutt.
Taifun åpner det fjerde siden på plata og det er ett av bandets beste spor noensinne. Naturlig nok får låta en viss maritim sving i oppbygningen av låta - lytteren bølger inn mot stormen som sakte nærmer seg. Man kan saktens se for seg de kølsvarte skyene som bygger seg opp over horisonten og fjerne glimt av lyn; skralling av torden. Før man vet ordet av det er stormen rett over deg og slipper seg løs av full styrke - kaotisk og truende. Så - med ett er man midt i stormen og man forlater låta i den usikre stillheten i stormens øye.
Superstooge er en av de tyngre låtene på Trust Us - her flerrer riffet høl i lytteren etter den transcendentale Taifun. Men, man kastes raskt opp på hesten igjen - riffet er en miks av slide gitarer og horn og er fint fengende. Låta har kvaliteter som ikke er helt ulike de mørke riffrockerne bandet presenterte på sin forrige skive. Hele melodien på låta er litt vindskeiv, men sikrer fremdriften i det drømmende bassdrivet til Bent Sæther.
Skiva avsluttes med to av platas mykere låter; Coventry Boy og Hey Jane. Den første er en sår sang om å tape en cupfinale i fotball og den andre låta hvor Snah har førstestemmen. Låta er nydelig og den forsiktige stemmen til Snah passer godt til den mimrende teksten. Hey Jane er en av platas klareste røde tråder mot popteften de avslørte på Blissard. En søt melodi som fører lytteren over et lyst landskap eksploderer i et himmelstormende refreng som er klassisk 'psycho.
Helt til slutt dukker det andre abstrakte sporet på plata opp. Dolphyn er nesten ikke mulig å kategorisere da den er over før den nesten har begynt, men et forsiktig trommebeat legger et sårt fundament for et horn som leker seg ut til rilleslutt.
Når jeg gjennomgår skiva spor for spor, slår det meg etter hvert at Trust Us om mulig bør ha en viktigere rolle enn brorparten av bandets output. Bare ved å betrakte låtlista på plata, får man fort en forståelse for platas status som norsk rockklassiker. Ikke bare har den to av bandets flotteste singler, Hey Jane og Ozone, men den har også perler som Taifun, 577, Superstooge, Psychonaut og ikke minst Vortex Surfer. Dette er - for meg - en av de jevneste skivene bandet har utgitt. Ja, andre skiver har kanskje like bra perler på sine riller, men jeg tror ytterst få av bandets skiver er like jevnt strålende.
Både Demon Box og Timothy's Monster er uangripelige i sine posisjoner på toppen av bandets diskografi, men Trust Us er ikke langt bak. Plata makter å forene alt bandet har prestert frem til dette tidspunktet og er det perfekte eksempel på hva bandet var for norsk rock på nittitallet. Her finner man først og fremst tråder til den støyende popkunsten på Blissard og den motoriske kunstrocken på Angels & Daemons At Play, men det er ikke til å komme utenom at hele historien til bandet har ledet opp til dette punktet. I årene som kom skulle de legge kursen inn i popmusikkens territorier og deretter fusjonere alt i et kompleks og progressivt univers, men nittitallet står fremdeles igjen med bandets definitivt beste output.
Abonner på:
Innlegg (Atom)




