Scott Kelly & The Road Home @ Union Scene, Drammen

Hvordan lage et perfekt rockalbum - del VI: konserten.

Jeg har vært konsertgjenger siden jeg på slutten av åttitallet så Iron Maiden i Drammenshallen, men jeg ble nærmest forelsket i konsertmørket siden jeg ble fullstendig overmannet av Motorpsycho en kald februarkveld på Rockefeller Music Hall i Oslo i '95. Et band som virkelig leverer varene fra scenekanten, kan nyte godt av respekten dette gir i platesalg og fremtidig renommè.

Det er flere eksempler jeg kan trekke frem som underbygger mine tanker om emnet og hva er bedre enn å begynne med begynnelsen; Deep Purple. Få konsertopptak låter mer perfekt i mine ører enn nettopp bandets legendariske Made In Japan. Bandet hadde nettopp utgitt sin beste skive - ei plate som skulle kickstarte tusener av guttedrømmer de neste tiårene. I Storbritannia lå de på Topp 40 i 20 uker, mens de lå på den amerikanske Billboard 200-lista 118 uker. Bare med Smoke On The Water hadde de sikret seg luksuslivet - da resten av skiva var nær like bra hadde de sikret seg en fast plass på forsiden av historiebøkene.

Hvordan skal et konsertalbum toppe dette, kan man spørre seg? Vel, ikke alle har mulighet til å ta opp lyden av en legendarisk konsertturné fra Japan. Men, bandet så egentlig ikke verdien i konsertopptak, men ble overtalt til å spille inn et album for det japanske markedet. I ettertid har det vist seg å være blant bandets favoritter og plata solgte til dobbel platinum i løpet av to uker i Japan. I årene som fulgte har plata vist seg å være blant de mest populære skivene til Deep Purple.

Det er artig at bandet selv hadde så lite tiltro til konsertalbumet som begrep og likevel fikk frem en av rockhistoriens beste skiver. Samtidig er det interessant å se at selv Machine Head blir et litt anonymt album i skyggen av Made In Japan.

Ett av de ytterst få rockbandene som har betydd mer for meg enn Deep Purple er våre egne Motorpsycho og etter å ha sett bandet 50 ganger i levende live er jeg, om enn ikke ekspert, så i hvert fall jævla dreven i kunnskapen om hva trønderne kan yte i levende live. Men, dette handler ikke om meg - i hvert fall ikke denne gangen - men snarere en kompis vi kan kalle bassbrølet. Denne fyren er ikke utprega disippel av bandet - han synes til og med at bandet er "så där" på plate. Men, han er mer enn gjerne med på konsert når Motorpsycho spiller i nærheten. Det har jeg hørt han forklare med at det er ytterst få band som kan matche trønderne i scenekamp. Jeg kan legge meg ved hans påstander og legge til at det er ytterst få band som matcher deres improvisasjonsevne og samspill i norsk, og europeisk rock. I tillegg er sjangerleken til bandet - som inkluderer frijazz, heavy metal, country, indie, etc. - et stilsikkert grep som sikrer at man aldri er helt sikker på hva man skal få høre når man går dem i møte.


Et band kan altså få fans kun på hvor gode de er på scenen. Det er heldigvis fremdeles mulig å spille seg inn i hjertene til folket - selv om Idol, etc. gjør sitt beste for å overbevise folk om at man må ha "nettverk" eller ha vært på fjernsyn for i det hele tatt være verdt noe - og Motorpsycho bygde sin karriere på nettopp denne mentaliteten. Selvsagt bør man ha et fett rockalbum i ryggen, men mye kan fikses hvis et band overbeviser på scenen.

Selv kjente jeg jo godt til Motorpsychos musikk før jeg så dem i konserttapning. I år fikk jeg dog erfare hvor mye et scenebrøl kan bety hvis bandet virkelig leverer varene. Det amerikanske doombandet Yob har jeg hatt i platesamlingen ett par års tid, men før i april hadde jeg enda til gode å se dem i levende live. Når jeg fikk høre at de skulle spille to konserter på årets Roadburn, var jeg ikke sein om å sikre meg en god plass foran scenen. Bandet hadde bekreftet at de skulle spille to konserter hvor de hhv. skulle rulle gjennom sine klassiske skiver The Unreal Never Lived og Catharsis.

Jeg ble, sammen med mitt reisefølge TB, nærmest blåst ut av lokalet. Yob er definitivt ett av de beste bandene jeg har sett på noen scenekant og det bør ikke si rent lite etter at jeg snart har sett 500 konserter. Frontfigur Mike Scheidt er et unikum som doombrøl og gitaress, men han er også både ydmyk, kameratslig og skremmende på scenen. Jeg ble helt satt ut av bandets kraft og låtene fra de to platene satt som et skudd enda jeg ikke hadde disse skivene i platesamlinga.

I ettertid ser jeg hvor viktig et godt scenetrøkk er for et band - etter Yobs konserter på årets Roadburn er jeg blitt disippel av deres lydbilde. Før syntes jeg de var gode, men ikke altoppslukende. Nå er bandet en av de sikreste kortene i min etter hvert fyldige platesamling.

Til sist i denne leksjonen vil jeg nevne et band som presterer som et lite helvete på scenekanten og som i år viste meg hvordan man kan endres i sinnstemning i løpet av en konsert. Det britiske postrockbandet Crippled Black Phoenix har, som Yob, vært til stede i platesamlinga uten å ha blitt regnet som essensielt. Men etter bandets konsert på Parkteateret på 'løkka var jeg frelst. I begynnelsen av konserten var jeg mer eller mindre likegyldig, men det endret seg raskt til ivrig optimisme. Jeg hadde dog ikke regnet med at jeg som gretten, gammel gubbe skulle kaste meg med i allsangen på slutten av konserten. Jeg merket at denne endringen ikke kun gjaldt meg, men hele salen. Det som begynte som en vanlig konsert på en grå hverdagskveld endte opp som et fyrverkeri av elektrisitet og følelser og satte fliret ettertrykkelig på plass i trynet mitt.

Neste tema i denne artikkelrekka er hvordan image kan brukes for å heve forventningene til et band eller kvaliteten av et rockalbum.

Drammen: RR #19

Møtedato: 1.mars 2014
Vertskap: Ridder Nystuen

1. Casa Sui: Homage (8.6)
2. Papir: III.I (8.2)
3. Adrift For Days: Back Of The Beyond (7.8)
3. Allman Brothers Band: One Way Out (7.8)
5. King Crimson: Stainless (7.7)
5. Kylesa: Spiral Shadow (7.7)
5. Sleep: Holy Mountain (7.7)
8. Earth: Coda Maestoso In F (Flat) Minor (7.6)
8. ASG: Children's Music (7.6)
8. Neil Young: Cortez The Killer (7.6)
8. Mastodon: Oblivion (7.6)
12. My Morning Jacket: One Big Holiday (7.5)

Hvordan lage et perfekt rockalbum - del V: etikett og vinyl.

Platebransjen har vært i en stadig endringsprosess siden Napster tjuvstarta digitaliseringen av musikk for det som føles som mange herrens år siden; i 1999. I dag er CDen død, nedlastning "SÅ 2010" og streaming i ferd med å bli allment for selv '68erne. Dette er en virkelighet som alle band må innfinne seg med når de arbeider med å lage sitt perfekte rockalbum.
 

Det er ingen vits for et ungt rockeband å utgi CDer i 2014. Formatet er dødt og overlever kun på bensinstasjoner og i platesamlingene til dagens besteforeldre. I stedet gjelder det å ha fantasi;  streaming, downloadkoder på brusflasker og t-skjorter, bandcamp og vinyl.

Ja, du leste riktig. Vinylskiva har stått opp fra de døde. Men, digitalistene kan ta det med ro - den levende døde vinylen vil aldri oppnå et zombie apocalypse eller "dawn of the vinyl". Jeg har vært i harde debatter med gode venner om vinylens 2.liv og mange mener det er en døgnflue og at LPen er borte for godt innen utgangen av 2014.

[Vel, nå ble denne kronikken skrevet i 2013 og vedkommende mente vinylen ville være død innen årets utgang. Det fryder meg at han tok grusomt feil]

Jeg innser at vinylen ikke vil gjenta gamle bravader slik den gjorde før CDen kuppet markedet på begynnelsen av nittitallet. Men, det er min oppriktige mening at vinylen har gjort et reellt comeback som marginalt format for musikkelskere og vil vedvare i overskuelig fremtid. Dette er uungåelig siden salget av vinylskiver nærmest har femdoblet seg de siste fem årene og det stadig opprettes nye platebutikker i flere av de større byene her til lands.

I den forbindelse må et band bruke vinylen for det den er verdt - for å nå hjertet til en musikkelsker og platesamler må man gjennom vinylsamlingen. Det faktum at LPen og singelen nå er blitt en eksklusiv vare lidenskapelig forbundet med en kjøpesterk gruppe burde holde vinylen i produksjon i minst et titalls år fremover. Det krever dog at platebransjen ikke gjør den samme feilen som de gjorde med CDen og rensket markedet for selv det minst interessante materialet - alt for å gjøre aksjonærene litt feitere uten å ha et snev av musikkulturell interesse eller teft for å finne talent.

Heldigvis er rockens undergrunn mett av småselskaper som øser ut gode utgivelser i små opplag. Etiketten Southern Lord ble nettopp kåret til en av de ti beste plateselskapene i USA. Med lidenskapelig teft for god musikk har selskapet ikke bare utgitt musikken til selskapets eiere Greg Anderson og Stephen O'Malley (Sunn 0))), Goatsnake og Khanate, etc), det har også utgitt strålende black metal, crust, heavy metal og fusion jazz. Dette er en politikk som de deler med etikettet som bl.a. Glitterhouse, Temporary Residence, Rise Above, Fysisk Format og Doognad, m.m.fl.

Southern Lord har siden oppstarten brukt sin gode teft til å finne frem til nye skiver av bl.a. Black Breath og Ascend, mens de har tatt en reboot av Sleeps Dopesmoker og High On Fires debutalbum og, viktigst av alt, stått bak gjenopplivingen av legendariske Earth. Siden 2011 har dog ett ord blitt stadig viktigere for de av oss som elsker LPen: pre-order.

I platebutikkenes gullalder - åttitallet - føltes det som om det var en butikk på hvert eneste hjørne. I min hjemby, Drammen, fantes det ikke mindre enn tre platebutikker i samme gate(!) - Lyche, Risto og Oppland - og det var dett å få tak i nye skiver og gode tips fra mentorene bak disken. På nittitallet ble det flere platebutikker, men kompetansen i de fleste butikkene sank drastisk. Etter hvert som kjedene overtok de små butikkene ble det enda traurigere å være platesamler - selv om Platekompaniet fremdeles forsøkte å beholde kompetansen.

Men, det var tilsynelatende snart slutt på moroa. CDen ble erklært død og digital nedlastning ble fra Pirate Bay og iTunes var enerådende i en periode, men snart ble bredbånd så vanlig at streamingtjenester som WiMP og Spotify ble definert som fremtiden for mannen i gata. Men, i undergrunnen gikk man i barndommen - LPen foretok en retur i små opplag. Etter hvert som om stadig flere gjenoppdaget vinylskiva, ble de små opplagene stadig raskere utsolgt. Den strålende debuten til Uncle Acid & The Deadbeats, Blood Lust, ble utsolgt på timer fra plateselskapet Rise Above og førte til at stadig flere plateselskaper annonserer sine skiver som pre-order mer enn en måned før butikkene kommer i butikken. Disse skivene blir like ofte lansert med eksklusive farger på vinylskivene og gjerne i mindre antall enn utgaven som kommer i butikkene - noe som øker eksklusiviteten ytterligere.

Så, hvordan skal et perfekt rockalbum utgis? Vel, det er min mening at man først utgir skiva som download og på vinyl. Når det første salgsrushet har gitt seg, bør man legge ut albumet hos diverse streamingtjenester. Pengene kommer nok dog ikke inn på konto før man legger ut på veien. For i 2012 er det på turné de store pengene tjenes. Det kan også gjøre underverker for rockalbumet at et band presterer på konsert og det skal vi se nærmere på neste gang.

Hvordan lage et perfekt rockalbum - del IV: omslaget.

"Don't judge a book by its cover", er vel et utsagn som handler om å ikke basere seg kun på førsteinntrykket. Dog er plateomslaget en viktig del av albumets uttrykk. Et godt cover har like stor mulighet til å bidra til å gjøre albumet ikonisk som låter og gitarriff. Enkelte illustratører og kunstnere har gjort mye av seg; her hjemme har vi f.eks. Junipher Greene som på Friendship fikk hjelp av en ung Odd Nerdrum, mens Motorpsycho har brukt Kim Hiortøy til sine covere siden han laget en tegning til deres monumentale Demon Box i '93.

Nevnte Kim Hiortøy har sagt i intervju med forfatter John Harstad at han sjelden hører på musikken til bandet han designer omslagskunst for, da lytteren uansett danner seg sine egne assosiasjoner til både lyd og bilde når man hører på platen. Man kan lese mellom linjene i dette argumentet at man nær sagt forventer at omslaget spiller en stor rolle for mange musikkelskere.

Ja, jeg bruker begrepet "musikkelsker" fremfor "lytter" eller "platekjøper". Platebransjen har vært i en endringsprosess siden Napster først kom på banen for mange år siden og digitaliseringen av musikk har vært et problemområde for platebransjen som anklaget aktører som drev med "ulovlig nedlastning" for å være kriminelle og disse fikk også skylden for det synkende salget av CDer. Etter mange år har man vel forstått at bransjens egen rovdrift etter materiale utgitt under diffuse titler som "The Early Years Of", "The Very Best Of", "Mr. Music", "Summer Hits", etc. allerede hadde tømt tankene for materiale man kunne utgi.

[Hvorfor ga man ikke ut nytt materiale fra unge band? Hvorfor satset man ikke på å bygge band til noe stort? Det kan vel bare aksjonærer og styremedlemmer svare på.]

Dette ville nok ikke stagget den digitaliserende utviklingen, men i det minste vill det gitt oss færre makkverk i platehyllene; hvem trenger skivene til Idol-deltakere, juleplater og andre dritskiver som kun er kopister av den ekte vare [les Pearl Jam vs. Creed]. Stadig flere platekjøpere valgte vekk det fysiske formatet når de skulle få seg noe ny musikk i "platesamlingen" [les: harddisken]. Dermed ble også omslagskunsten stadig mer usynlig og marginal. Enkelte plateselskaper og illustratører sto på sitt; se f.eks. på Rune Grammofons utgivelseskatalog hvor Kim Hiortøy er den utøvende part eller Martin Kvamme som har designet lekre omslag for prosjektene til Mike Patton.

Så, de av dere som ikke har noe bevisst forhold til ordene "platebutikk", "LP", eller "platecover" kan gå tilbake til Spotify, iTunes eller Pirate Bay - resten av teksten er ikke ment for dere. De få som blir igjen kan bli med på en liten prat om hvordan et plateomslag kan forsterke musikken på et album. Selvsagt kan jeg bare gå ut fra mine egne erfaringer og har bestemt meg for å trekke frem en liten håndfull omslag som har betydd mye for meg opp gjennom årene.

Bare så det er klart: når jeg skriver "omslag", mener jeg ikke bare forsiden av et platecover. For en musikkelsker og platesamler er resten av coveret nesten like viktig. Opp gjennom årene har jeg saumfart mange bands takkelister, analysert tekster, studert bilder og følt på pappens tekstur. Det er helheten som gjelder.

Første plate ut er Iron Maidens Somewhere In Time. Dette coveret ble tegnet av bandets mangeårige illustratør Derek Riggs. Hans uttrykksform er nok for de aller fleste synonymt med bandets musikk. Iron Maidens maskot og skremmende kjæledegge Eddie The 'ead er alltid i fokus på bandets utgivelser, så også her, men på dette albumet fra 1986 er det detaljene i bakgrunnen som kommer i fokus. Jeg er glad jeg oppdaget dette albumet før CDen fikk sitt kommersielle gjennomslag - jeg tror ikke jeg hadde fått like mye ut av det ellers.

Platetittelen henviser til at man befinner seg i gråsonen mellom tid og rom. Dette gjenspeiles av coveret som viser et gatebilde fra en ikke altfor fjern fremtid. Eddie The 'ead er portrettert som en kyborg i et tidsbilde ikke ulikt det som ble vist frem i filmen Bladerunner.

Riggs' maleri er ikke kun begrenset til forsiden av albumet, men strekker seg over hele overflaten på plata. I dette gatebildet kunne platesamleren dykke ned i et referansebibliotek av de sjeldne hvis man hadde noenlunde kunnskap om Iron Maiden. Noen av de mest åpenbare referansene er bl.a. følgende:

• Eddie har nettopp skutt en person i Acacia Avenue. 22 Acacia Avenue er en låt fra Number Of The Beast.
• Klokka på brua bak i bildet viser 23:58. 2 Minutes To Midnight er en låt fra Powerslave.
• Den store pyramiden i bakgrunnen er avbildet på bandets album Powerslave.
• Engelen som faller brennende ned fra himmelen. Flight Of Icarus er en låt fra Piece Of Mind.
• Reklame for Ancient Mariner Seafood Restaurant. Rime of The Ancient Mariner er en låt fra Powerslave.

Særere referanser er også lagt inn, som puben Ruskin Arms og Long Beach Arena. Dette er milepæler i historien om Iron Maiden. Finner du flere?

Dette coveret kan tolkes som bandets hyllest til sine tilhengere; en flirende beskrivelse av historien så langt og et godt eksempel på den humor som preger alt Iron Maiden gjør. Det beskriver ikke innholdet i plata, men gir lytteren et kunstverk som kan forsterke relasjonen mellom band og platesamler.

Den neste plata jeg tenkte å trekke frem er ikke like detaljert, men det slo meg fremdeles som en hammer i all sin enkelhet. Albumet gjorde bruk av CDens format til det ytterste - detaljene ble fjernet og igjen sto kun det eneste motivet som passet perfekt til bandets navn og det de ville at debutalbumet skulle bety for deres publikum. Den selvtitulerte debuten til Rage Against The Machine var brutalt ærlig og mye mer skremmende enn Uriah Heeps Abominog eller Cannibal Corpses Eaten back To Life.

Bildet av den brennende munken er perfekt tilpasset bandets lydbilde; dette er brutalt og nakent, men likevel sårt og vakkert. Kvartetten fra L.A. presterte med dette albumet å bli en overnight sensation uten at de brant opp i stratosfæren rett etter utskytning. Dette albumet fødte nok en utskjelt sjanger - nu-metal - i en voldelig one night stand med Panteras Vulgar Display Of Power noen år senere, men det gjør ingenting. Dette er brutal kunst på sitt aller ypperste.

Jeg tok meg mange ganger i å studere bildet - hadde munken smerte i uttrykket? Hvordan brenner et menneske? Jeg endte alltid opp med å føle en ydmykhet over den brennende(!) troen han måtte føle, og denne fascinasjonen smeltet over på bandets eget uttrykk i låter som Take The Power Back, Bullet In The Head, Bombtrack og ikke minst eksplosive Killing In The Name.

Plateomslag kan også benyttes for å skape litt ekstra blest om bandet. Noen band ønsker å sjokkere - se bare på omslagene til før nevnte Cannibal Corpse med blod, zombier, død og opprevne kropper. Andre bruker designgenier som Hipgnosis som har laget kunstneriske uttrykk for flere av toppnavnene i britisk rock på sytti- og åttitallet. Jeg ble dog mest imponert av norske Kvelertak som fikk John Dyer Baizley til å lage coveret på sitt debutalbum. Ser vi bort fra at Baizley er en imponerende kunstner er han også sanger/gitarist i bandet Baroness som er meget kjent i sjangeren til Kvelertak. Bandet kunne dermed namedroppe Baizley som samarbeidspartner samtidig som skive hadde blitt produsert av Kurt Ballou fra Converge. Suksess - dog har bandet bevist sin kvalitet etter ei sterk skive og intens turnering. Men det fungerte som brekkstang.

Motorpsycho har vært viktig for meg siden jeg oppdaget bandet i 1993 og en viktig del av attraksjonen jeg føler for bandet er Kim Hiortøys omslag. Det coveret jeg husker best og som sementerte mitt forhold til bandet er vinylutgivelsen av Timothy's Monster. Å utgi et trippelt vinylalbum i boksformat i 1994 er vel strengt tatt kommersielt selvmord, men for meg var dette en følelse av historie og eksklusivitet. Dette er kanskje ikke bandets peneste album - den er bl.a. mer anonym enn CD-utgaven - men utgivelsens råflotthet i en tid hvor alt skulle være lite og nett var noe som gjorde den ekstra viktig.

Må et omslag være bra for at man skal lage et fett album? Nei, på ingen måte. Se f.eks. på Deep Purples Machine Head. Et diffust bilde av refleksjonen av bandet i ei blank metallflate med bandnavn og platetittel stensilert i metallet. Jeg har aldri hatt gode tanker for det coveret, men jeg mener likevel at albumet er att av de definitivt 15 beste i hardrockens historie: Smoke On The Water, Highway Star, Space Truckin' og Lazy er halvparten av låtene på albumet. Det sier ikke rent lite. Hvis omslaget hadde vært fetere hadde jeg dog kanskje ikke vært SÅ fan av konsertalbumet som fulgte senere samme år - Made In Japan.

Jeg tror dog ikke et godt cover trekker ned på noen som helst måte. Ett plateomslag som øker de gode følelsene for ett album er kun positivt. Så, lærdommen må vel være at man kan benytte et cover som brekkstang for å komme inn i varmen, knytte bånd med tilhengerskarene, gi lytteren en følelse av hva som venter når man trykker 'play'.

Hvordan lage et perfekt rockalbum - del III: eposet.

En viktig del av rockens låttyper er eposet; det storslåtte verket som kan heve hele album til noe tidløst. Det skjer dog ofte at band biter over for mye på dette punktet - de fleste makter ikke å levere kvalitet på låter lenger enn fem minutter - det skal tross alt være interessant for lytteren å låne øre til låta over lang tid. Men, noen makter å holde på oppmerksomheten over lang tid; fra titalls minutter til timeslange ett-spors album.

I forbindelse med promoteringa av Timothy's Monster utbasunerte Bent Sæther i Motorpsycho, "når man kan plassere et 17 minutter langt spor først på plata, så gjør man det". Riktig nok mente han den andre disken på Timothy's Monsters utgivelse på CD, men 17 minutter er likevel imponerende langt - selv til Motorpsycho å være. Opprinnelig skulle ikke låta vært med på skiva, men etter at bandet hadde spilt den varm og lang på en europeisk turné måtte den med. Særlig gjaldt dette etter at Snah hadde oppdaget monsterriffet som er fundamentet for låta. The Wheel ble et heftig møte når jeg hørte den for første gang - plassert først på disk 2 på CD-utgaven av Timothy's Monster og på den andre av de tre skivene vinylutgaven består av - og passer perfekt sammen med like episke The Golden Core som motvekt til platas lettere spor. 

Hvordan kan man toppe et så langt spor? Vel, amerikanske Sleep tok den helt ut med sitt ikoniske album Dopesmoker. Denne har blitt gitt ut i flere versjoner som Dopesmoker - senest i tilnærmet perfekt stand på etiketten Southern Lord - og som albumet Jerusalem. Dette var et timeslangt epos om vandringen til folket "Weedians" og var nok perfekt tilpasset røykevanene til sløye rockere på begge sider av Atlanteren.

Man skulle tro at ei låt på en time skulle slite ut sine lyttere, men det er langt fra tilfelle. Dog trenger man god tid da bandet bruker lang tid på å nå frem til slutten av sin reise. Matt Pike lager strålende riff på toppen av et fundament spilt frem fra bassen til Al Cisneros og trommesettet til Chris Haikus i tilsynelatende endeløse sirkler. Mange forventet nok at bandet skulle følge opp klassikeren Sleep's Holy Mountain, men de ryggen til alle forventninger og skapte ei skive så kontreversiell at den ikke ble sluppet før nesten ti år etter den var spilt inn.

De er forståelig at man føler avstand til dette eposet da det brøt alle regler som gjaldt i heavy metal på de tidspunkt. Bandets samtidige, bl.a. Monster Magnet og Kyuss, skrev geniale og umiddelbare klassikere, mens Sleep krever tålmodighet av sine lyttere. Når man lar seg overmanne av dette mesterverket blir man lamslått av skrekkblandet fryd, men det er nok ikke anbefalt å prøve seg på et slikt album hvis man vil leve herrens glade dager i sus og dus (selv om Dopesmoker nå står fastmeislet i historiebøkene som en av de virkelig store skivene i doom metal).

Det finnes flere låter å levere episke album på; en del band har forsøkt seg på konseptalbum og røde tråder som trekkes gjennom hele albumet. Åttitallsrockerne Queensryche lyktes ganske bra med sitt Operation: Mindcrime, mens The Who og Drive-by Truckers henholdsvis leverte rockoperaene Tommy.og Southern Rock Opera(!). Men, mitt eksempel er det italienske bandet Ufomammut som hadde levert det storslåtte albumet Eve i 2010 - et album tuftet på Sleeps Dopesmoker. Hvordan kunne de toppe dette? Svaret har tydeligvis vært å gjøre ting enda større enn noensinne tidligere. I år har de dermed utgitt Oro som består av to selvstendige deler - Opus Primum og Opus Alter - som ble utgitt med et halv års mellomrom. Det episke og monumentale verket åpner stille og nærmest rockløst, men blir raskt suggererende og overveldende.

Å dele opp albumet i to deler og deretter utgi disse med et halvt års mellomrom kan være avslørende. Tematikk på det første albumet kan gjøre oppfølgeren anonym og ladet med blanke skudd. Et slikt eksempel kan være Earths doble utgivelse Angels Of Darkness, Demons Of Light der tematikken var en viktig del av begge delene av eposet. Den andre delen mistet dermed mye av overraskelsesmomentet sitt og tapte grunn for lytterne.

Ufomammut klarer å unngå dette ved å la intensiteten eskalere fra nær hypnotisk søvnig elektronika på opusets første spor til rullende rifforama i det opuset forlater lytteren to timer senere. Oro er en berg-og-dalbane som tar det meste av det beste innover seg; være seg nær lydløs ydmykhet eller massiv monoton doomrock.

Så; hva er svaret denne gangen? Vel, episke spor gir ofte en fin balanse til et album, men det kan være greit å kjenne sin begrensning.

Hvordan lage et perfekt rockalbum - del II: introduksjonen

Jeg har etter hvert fått en forkjærlighet for låter som åpner med en liten introduksjon; en liten teaser som kan sette stemningen for det som følger. Disse småsnuttene er kun som bonus å regne - en låt blir sjelden bedre av en slik intro. Dog kan lytteren settes i en heldig stemning før selve låta viser seg frem og overmanner lytteren.

Et band som virkelig har funnet frem til essensen av slike teasers er texanske ..And You Will Know Us By The Trail Of Dead. Da jeg hørte bandet for første gang - deres andrealbum Madonna - ble jeg rett ut overveldet av låta Mistakes And Regrets. Dette skyldes selvsagt at låta er en av bandets definitive klassikere, men jeg tror man likevel ikke skal avskrive introen And You Will Know Them By The Trail Of Dead hvor samplede stemmer setter musikken umiddelbart i fokus for lytteren.

På tross av Madonnas umiddelbare kvaliteter var det på oppfølgeren Source Tags & Codes bandet virkelig fant frem til det perfekte album (i hvert fall er det deres beste forsøk så langt). Allerede på åpningssporet It Was There That I Saw You blir man slått i bakken av det monumentalt fandenivoldske trøkket av et band som ser ut til å forstå hva rocken handler om. Denne skiva starter dog også med en teaser - denne gangen en liten låt som står for seg selv på samme tid som den er den perfekte introduksjon til de 45 minuttene som skulle følge. Invocation er en nydelig og sår pianomelodi som er full av tristesse og lytteren blottlegger selv foran stereoanlegget; denne åpningen utnytter bandet til fulle og før man vet ordet av det er man blitt smørt utover bakveggen i stua av ..And You Will Know Us By The Trail Of Dead.

Selvsagt er det nok av eksempler på teasers som ikke fungerer like godt - noen ganger makter ikke låta å følge opp en spennende teaser, mens andre ganger føles teaseren som uinteressant og irriterende.

På Black Sabbaths beryktede album Born Again - den eneste med Deep Purples Ian Gillan på vokal - finner man introen The Dark som leder inn i Zero The Hero. Dette er bare et dårlig forsøk på å lage skumle lyder før låta begynner, og når det endelig skjer er den ganske dårlig. The Dark gjør lite for å forberede lytteren på det som kommer - her har man definitivt ikke benyttet mulighetene som ligger i en god teaser.

Derimot tar Judas Priest introen av sitt album Screaming For Vengeance alvorlig. The Hellion er såpass essensiell for låta som følger - Electric Eye - at de tas med på samleskiver sammen. Selv om den kun er på fattige 39 sekunder, er den like potent som en valentino og like farlig som en sulten tiger. Den setter upåklagelig stemninga for de elektriske minuttene som følger og kan nok ta store deler av æren for at Screaming For Vengeance har blitt erklært et viktig album i diskografien til Judas Priest.

Som avslutning kan man også si at streaming og digitale filer har tatt mye av spenningen vekk fra slike teasere - den flaue pausen mellom to datafiler ødelegger den helhet som både vinylskiver og CDer makter å opprettholde.

Som et tilbakeblikk til forrige leksjon kan det også nevnes at fjerdesporene på Madonna og Source Tags & Codes er henholdsvis Blight Takes All og Baudelaire. Det første sporet er en perfekt beskrivelse av essensen av bandet - her mikses amerikansk hardcore sømløst med melodier som hadde sklidd rett inn i katalogen til The Cure. Baudelaire på sin side er en klassiker i texanernes diskografi og man kan lure på hvorfor de valgte fjerdesporet til en slik perlelåt. Svaret er nok at Source Tags & Codes er en av de virkelige milepælene i amerikanske rock i moderne tid - bandet følte nok at hele skiva var så godt som perfekt.

Fjerdesporene på Born Again og Screaming For Vengeance er henholdsvis The Dark(!) og Bloodstone. Førstnevnte er nok tilstrekkelig bevis for at Born Again er selve bunnfallet i platebunken til Black Sabbath, mens Bloodstone er en fengende riffrocker som binder Judas Priest opp mot mer kommersielle rivaler som Van Halen og KISS. Få år senere var bandet på en kommersiell topp i USA og de la definitivt grunnlaget med denne skivas godlåter som The Hellion/Electric Eye, Screaming For Vengeance og You've Got Another Thing Coming.

Hvordan lage et perfekt rockalbum - del I: den vanskelige fjerdelåta.

Hvordan plukker man et godt album? Hvordan finner man frem til de fete skivene i mylderet av svada og heismusikk? Forfatteren av boka om Motorpsychos skive Blissard - John Harstad - forteller at han ofte slår på det fjerde sporet når han hører på ei skive for første gang. Er det bare tull eller har det noe for seg?

I teorien kan det tenkes å fungere - alle skiver åpner med tre låter som skal definere artisten/bandet for lytteren så raskt som mulig. Dette for å unngå at lytteren hopper videre til neste skive og evt. går glipp av godsakene lenger inn på skiva. Dette fører nok til at mange band blåser kruttet sitt litt for tidlig og ender dermed opp med fyllmateriale på resten av skivas riller.

På ei god skive bør dog fjerdesporet være knallbra siden en dårlig skive gjerne vil ofre ei dårlig låt etter åpningstroikaens fyrverkeri og sirkus. Det kruttet man evt. har igjen vil man bruke på starten av side B (hvis det er vinyl det er prat om) og i hvert fall sistesporet som er skivas adjø farvel til lytteren.

Vel, la oss forsøke med noen av de skivene jeg definerer som mesterverk innen rocken. Først ut legger jeg den definitive hardrockskiva fra starten av syttitallet - Deep Purple's In Rock:

Plata åpner nærmest ugudelig sterkt; først med rasende Speed King, deretter med en sulten Bloodsucker før man stopper side A med episke Child In Time. To av disse sporene er selvfølgelige klassikere i vokabularet til enhver rocker med kjennskap til Deep Purple, men Bloodsucker er ikke langt bak (selv om den er ukjent for mange). Blackmore og Lord driver riffene frem, mens Gillan hyler som besatt.

[OK, jeg ser nå at regelen til Harstad nok passer best til tidsalderen til CDene hvor alt ble lagt på samme "side" og ikke ble avbrutt av at man måtte stoppe musikken for å snu plata. Men, skitt la gå, vi prøver likevel..]

Det fjerde sporet på In Rock er Flight Of The Rat og heller ikke den er like kjent som platas klassikerspor. Men, det er også fjerdesporets skjulte våpen - sporet som skal overraske lytteren etter at de tre første skivene angivelig har blåst alt kruttet til albumet.

Låta deler noen trekk med Bloodsucker - de to riffene drives fremover på samme måte - men Gillan er mer tilbakelent denne gangen. Jeg tror ikke låta er den mest brukte på konsertopptak av Deep Purple, men i dette studioformatet strekker den seg nesten over åtte minutter og store deler gir fritt spillerom til Blackmore og Lord. Dette er ikke den beste låta på skiva, men det er heller ikke meningen med fjerdesporet - det skal snarere forklare albumets snittkvaliteter. I så måte viser det frem et band som spiller fet hardrock av beste merke og av en overlegen teknisk kvalitet.

La oss hoppe mange år frem; til tiden CDen hadde overtatt markedet og en ny tankegang gjorde seg gjeldende. Det var ikke lenger nødvendig å reise seg fra sofaen for å bytte side - i stedet ble låtlista en sammenhengende spilleliste som ga helhet på en ny måte. Albumet jeg har valgt for å forklare dette er Let Love In av Nick Cave & The Bad Seeds:

Denne plata definerte begynnelsen av tyveåra mine. I løpet av året hadde jeg flyttet hjemmefra og startet et nytt liv på høgskole i en annen by og trodd jeg hadde blitt voksen. Hvor feil kunne man ikke ta? Uansett - Let Love In er uansett uangripelig i all sitt mørke og åpner med magisk smygende Do You Love Me, såre Nobody's Baby Now og kølmørke Loverman. Låta som skal følge denne svartmalte troikaen er ingen ringere enn skakkjørte Jangling Jack.

Låta bryter nesten fullstendig med de tre foregående låtene; den intime faren er borte og er blitt erstattet med et raljerende og dritings fjerdespor som flørter med "kauking" i refrenget og som nesten henger ikke sammen i svingene. Kan dette fungere? Sett under helt er låta utypisk for plata - kun Thirsty Dog deler den skakke desperasjonen med Jangling Jack, men det ligger like fullt en stemning over hele skiva. Nick Cave maktet å gi hele albumet en smak av det mørke han på denne tiden var tilnærmet eneleverandør på.

Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt på hvis jeg hadde hørt dette sporet som førsteinntrykk for mitt forhold til Nick Cave - det er definitivt låta jeg har hørt minst på av platas spor - men likevel klarer jeg ikke å fri meg fra det faktum at det passer. Det fjerde sporets akilleshæl er at det kan være det svakeste sporet på skiva og likevel gi nye lyttere en følelse av om en skive er god eller dårlig.

Jeg er ikke helt sikker på om Harstads tilnærming fungerer - har tross alt kun testet hypotesen hans to ganger. Hvis jeg skulle gjort eksperimentet med hans kjæreste skive i Motorpsychos diskografi - Blissard - hadde vi endt opp med 'S Numbness som følger opp en av bandets beste åpninger: Sinful, Wind-born, "Drug Thing" og Greener var en innihelsikes fet uppercut av glede på midten av nittitallet og viste frem et band som nok en gang gjorde ting på egen hånd. De hadde snudd ryggen til mørkerocken på Demon Box og gitt oss Timothy's Monster. Nå snudde de ryggen til det episke monsterverket sitt og ga oss en nesten kommersiell (gud forby!) skive med singlemateriale!

'S Numbness er litt mer pussig enn åpningslåtene og er en fin overgang til den noe mer avdempede singelkuttet Nerve Tattoo som følger. Den andre halvdelen av skiva skulle bli enda roligere, med unntak av langspilleren S.T.G., og ende med ambient melankoli. Låta føles dermed som en flott beskrivelse av Blissard og viser både frem det litt lo-fi men samtidig åpne lydbildet de la seg til på denne skiva (og som de ville forlate med mørke Angels & Daemons At Play).

Så, hva skal du gjøre med fjerdesporet hvis du skal lage ei god skive? Gjør den god og la den være din beskrivelse av hvordan du føler skiva i sin helhet låter.

Drammen: RR #18

Vert: Ridder Roch N. Råll
Dato: 18.januar 2014

1. Harshtoke: Light Up and Live (9.0)
2. Billy Cobham: A Funky Thide of Sings (8.2)
3. King Curtis: Memphis Soul Stew (8.0)
4. Little Feat: On Your Way Down (7.9)
5. Muse: Supremacy (7.9)
6. Monster Truck: For The Sun (7.8)
7. White Hills: Dead (7.7)
7. Nina Simone: Feeling Good (7.7)
7. Deep Purple: Speed King (7.7)
7. Deep Purple: Fireball (7.7)

Ukens skive: Rainbow - Rising

Det er egentlig fåfengt og smått tåpelig for meg å skrive om dette albumet; all objektiv distanse er som utslettet av en atombombe i det stiften treffer rillene på førstesporet Tarot Woman. Jeg tas umiddelbart tilbake til tenårenes turer til Oslo.

Vi tok toget fra Drammen til storbyen for å kjøpe skiver. Selv om Drammen på den tiden var ett av stedene man kunne få kjøpt konsertbilletter til konserter i hele landet på Oppland Platebar og Gågata hadde tre gode platebutikker få minutters gange fra hverandre, var det likevel noe spesielt å dra inn til Storbyen og sjekke ut skivene på butikker som Utopia - som ble dratt med i dragsuget i hølet der Ibsenkvartalet dukket opp -  Innova, Pretty Price, Platekompaniets spede startlokaler i t-banehallen på Grønland og ikke minst Ringstrøm Antikvariat. Det ble gjerne kombinert med glassflasker med Solo og halve loff med smør fra et lokalt bakeri.

På denne tiden var jeg hektet på Deep Purple etter å ha blitt inspirert av mattelæreren vi hadde i 8.klasse på Fjellheim skole, og etter litt research hadde man da oppdaget både Whitesnake og Rainbow. Selv om Deep Purples medlemmer også dukket opp under navn som Gillan, Trapeze, Captain Beyond, Zephyr og ikke minst Black Sabbaths katastrofalt dårlige album Born Again, er det de to førstnevnte bandene som er Deep Purples gravskrift. De er begge resultatet av hva som skjedde i '75-'76 da først Ritchie Blackmore forlot bandet og overlot gitaren til Tommy Bolin, og deretter hva som skjedde når David Coverdale trådte ut av bandets skygge og sto frem som en av hardrockens tydeligste frontfigurer på syttitallet.

Det er dog Rainbows andre skive vi skal prate om her. Blackmore hadde sparket nær sagt hele bandet umiddelbart etter innspillingen av debuten, men lot heldigvis vokalisten beholde jobben. Ronnie James Dio, som senere skulle gjøre suksess i Black Sabbath og sitt eget Dio, var en fantastisk frontmann og sammen med Blackmore strålte han på en fortreffelig måte. Dette skyldtes nok at bassist Jimmy Bain, Tony Carey på keyboard og selveste Cozy Powell på trommer la et bunnsolid fundament til frontfigurenes lekenhet både på skive på scene.

[Det er lett å se nettverket spre seg ut mellom noen av disse bandene: Jimmy Bain fulgte Dio både til Black Sabbath og Dio, Tony Carey tok mange år senere over tangentene i et gjenforent Deep Purple, mens Cozy Powell stakk innom Whitesnake]

Etter å disse fem karene, med sitt enorme talent, hadde turnert debutskiva til bandet var det på tide å ta turen inn i studio for å spille inn oppfølgeren. Det skulle vise seg å bli en av den britiske hardrockens absolutte milepæler og Rising kan utvilsomt nevnes i samme åndedrag som de beste skivene til bl.a. Deep Purple og Black Sabbath.

Hva er bra? Vel, alt. På førstesiden har man de umiddelbare klassikerne Tarot Woman og Starstruck såvel som de kortspilte Do You Close Your Eyes og Run With The Wolf. Snur man skiva får man blåst Stargazers trommetornado i trynet før de blåser i gang ett av sine mest legendariske spor. Uforskammede ukjente A Light In The Black avslutter plata og gir nok mange lyttere et behov for å begynne på nytt så snart rillene når sin ende.

Jeg husker fremdeles følelsen jeg fikk av det monumentale omslaget; jeg mener å huske at jeg ikke hadde sett noe så mektig før. Det er noe majestetisk 'in your face' over det; en guds neve som griper om en regnbue og skyver den opp på himmelen, mens havet stormer mot bratte klipper og steile fjell.

Hva er konklusjonen? Ha'kke peiling. Dette er - for meg - magi fra ende til annen. Men, hvis jeg skulle prøve meg på en beskrivelse må det være at Blackmores gitarbriljanse ikke er det som trekker meg mot skiva, men snarere bandets låtskriving og arrangementer. Låtene er episke og fengende på en og samme tid, og danser nesten inn i rockefoten. Ronnie James Dio bekrefter sin utrolige stemmeprakt og starter på sin ferd inn i historiebøkene som en av de største(!) navnene i hardrocken noensinne.

Skal du rockes av syttitallet, kan du like gjerne starte her.