søndag 13. oktober 2013

Ukens skive: Morphine - Like Swimming

Jeg oppdaget dette bandet på en CD som fulgte med et nummer av musikkavisa BEAT i '95. Deres fjerde album Yes hadde nettopp blitt sluppet og låta Honey White var en lekker rocker med jazzfingre og to-strengs slide bass. Gnisten var tent, skiva ble kjøpt, men det var ikke før jeg så bandet på en klubbkonsert på Caledonien under Quartfestivalen samme år den samme gnisten slo ut som en flamme.

Mark Sandman var en tilnærmet perfekt frontmann; flørtende og ramsalt. Hans musikalske teft var strålende og låtene satt som et skudd. Men, når jeg oppdaget bandet på midten av nittitallet besto bandet av like viktige Dana Colley på saksofon og Billy Conway på trommer. Sammen skapte disse tre karene et mytisk lydlandskap i gråsonen mellom jazz, blues og indie rock. Yes ble en kritikerrost suksess, og bandet turnerte i nesten to år på ryggen til dette albumet. Dette ledet opp til deres første album på et stort plateselskap i '97 (i Europa ble de fortsatt utgitt på Rykodisc), men på tross av strålende kritikker ble det ikke den salgssuksess man hadde håpet på.

Hvorfor ble den ikke det? Hver gang jeg viser frem Morphine til folk som ikke har hørt det, får musikken til bandet strålende respons. Det unike lydlandskapet til dette bandet fra Massachusetts har fengslet de fleste som har hørt bandet, og sikkert bergtatt alle de som fikk sjansen til å se de i levende live. Jeg tror størstedelen av skylda for at de ikke slo gjennom kan legges på skuldrene til de evige skyldige: "flaks" og "mannen i gata". Det er ingen hemmelighet at man på midten av nittitallet hadde nådd en metning i rockeband i musikkbransjen. Samtidig som Morphine ga ut Like Swimming, mente mange musikkjournalister og bedrevitere at "rocken var død" og at "drum'n'bass var den nye rocken". Det passet bransjen dårlig å promotere musikk som, etter deres mening, skuet bakover når band som Leftfield, Chemical Brothers og Goldie så inn i fremtiden.

[Nå gjorde de ikke det - få år senere var det ytterst få som husket de tre bandene jeg nevnte]

Like Swimming er en skive som videreforedlet de magiske knepene bandet hadde lært seg å mestre mens de var signert til etiketten Rykodisc. Plata åpner dempet og smygende med instrumentale Lilah. Den to-strengs slide bassen til Sandman leiker seg i gang på nær arabisk vis, før hele bandet sparker i gang på klassisk manér på Potion. Den blå stemmen til Sandman legger seg på toppen av det lekne kompet til bandet som syder av jazzfingre, blå toner og et rocka driv.

Det neste sporet, I Know You (Pt. III), fanger noe jeg mener er essensen av Morphine. Mark Sandman synger det selv, "Just end everything you say with a smile". Dette amerikanske bandet handler om å leve livet, men likefullt kjenne på dypet på seg selv og andre. Derfor kan de dykke ned ned i djupe tekster om samliv og eksistens for deretter å synge strofer som, "Ohhh French fries with pepper / Ohhh French fries with pepper". Det er med Morphine som det er med en god dramafilm; de mikser livets gode og såre sider uten å mukke. Alt er viktig; man kan ikke droppe ut de såre dagene med lykkepiller på resept. Så lenge man stiller med et ærlig blikk og et flir om leppene er det lite som klarer å rive oss ned og vekk.

En annen viktig grunn til hvorfor Morphine hadde fortjent å gjøre det mye bedre enn de faktisk gjorde, er at de var et danseband med integritet. Hele kroppen beveger seg til bandets musikk når de setter i gang: den er sexy, svett og funky. Dette er musikk man virkelig kan danse til uten å miste selvrespekten hvis man er en selvopptatt musikknerd.

Uansett; det ble kun med ett album til. Etter å ha spilt inn oppfølgeren The Night, døde Mark Sandman på scenen i Roma i '99. Etter å ha utgitt fire skiver, hvis omslag alle nikket i retning av de fire elementene jord, luft, ild og vann, var det før det uheldigvis korrekt titulerte albumet The Night bandet - og mannen selv - takket for seg.

Tilbake står en av de sterkeste utgivelsesseriene i moderne rock. Løp og kjøp!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar