Hva er Roadburn?
Roadburn er en festival som elsker dronende gitarvegger, dyp psykedelia, krautrock og knallhard sludge metal. En helg i april hvert år blir den lille byen Tilburg i Nederland invadert av musikkelskere fra hele verden. Etter å ha arrangert en av fjorårets beste festivaler med konserter av bl.a. Celtic Frost, Jesu, Isis og Year Of No Light hvilte ikke festivalledelsen på laurbærene. I stedet utvidet de festivalen fra to til tre dager og satte raskt i gang med å booke band til årets festival. I år fikk Neurosis jobben med å booke bandene til sin egen dag og har etter hvert fått med seg venner som Earth, A Storm Of Light, Grails, Six Organs Of Admittance, m.fl. I tillegg har festivalledelsen booket inn Motorpsycho, Saint Vitus, Baroness, Mono, Shora, Zu, m.fl. All info fås på weblenken: Roadburn.
Forventninger og reisenerver!
Rockens Riddere hadde planer om å reise til Roadburn allerede i ’08, men det ble dessverre overraskende raskt utsolgt. Det ble raskt bestemt at man i år ikke skulle begå den samme tabben og man kastet seg på billettjakten når billettene ble sluppet 13.desember kl.12:00. Det var ikke uklokt og innen 45 minutter var hele festivalen utsolgt!
Riddere på tur: Bangås-Johansen, Bergan, Johansen og Larsen.
Med festivalpassene i behold begynte arbeidet med å sette sammen resten av reisen og reiseleder Bergan fikset det meste: festivalbilletter, flybilletter og til slutt hotellrom i Eindhoven (hotellrom i Tilburg viste seg særs vanskelig å oppdrive og telt er ikke lenger alternativ for rustne gamle kropper). Snart var alt i boks og man kunne begynne å glede seg!
1.dag – transportetappe!
Rockens Riddere er spredt over det ganske land og denne gangen ble det bestemt at festivaldeltakerne skulle møtes i ridder Larsens reir i Tønsberg. Her ble det servert nederlandsk øl på en solrik veranda i påvente av den siste deltakeren. En time senere var alle samlet og man tok den siste bilturen til Torp flyplass. Lindy’s gjorde ventinga på Ryanair til en fryd med mange kalde pils, grisedyre, men kalde.
Flyet fra Torp til Weeze flyplass utenfor Düsseldorf gikk til riktig tid og det var god plass i det ganske så gule flyet. En halvannen time senere sto rockdelegasjonen på tysk jord og gjorde seg klar til den neste delen av reisen. Ridder Larsen hadde fått med seg en flaske Fernet fra taxfree-butikken på Torp og denne ble tatt godt tak i på den ville taxituren fra Weeze til den nederlandske byen Venlo. På jernbanestasjonen fikk vi somlet oss til en håndfull pilsner og på den siste delen av reisen til dagens endestasjon Eindhoven steg stemningen ytterligere.
Ved ankomst til hotellet ble vi raskt enige om å dumpe bagasjen og se litt nærmere på byens uteliv. Man fant fort ut at Eindhoven IKKE er Nederlands partysentral på onsdag. Her var det ganske lite folk i farta, men vi fant etter hvert fram til den ”irske” puben O’Sheas. Bak disken sto det en kloning av The Cures vokalist Robert Smith og hans tilstedeværelse inspirerte nok utestedets spilleliste som tidvis ble dominert av britisk rock.
Ved frokostbordet på torsdag gjorde delegasjonen et tydelig innhogg i hotellets lager av eggerøre, bacon og appelsinjuice. I det denne første rapporten avsluttes er man enig om i det minste få sett konsertene med Baroness, Ufomammut, Minsk og våre egne Motorpsycho. Motorpsycho kommer med ny skive i Juni, vi ser frem til noen nye låter.
2.dag – Motorpsycho!
Entusiasmen var tydelig til stede i det man gikk av toget i Tilburg. Etter noen flasker med det lokale ølet og en burger fant vi frem til konsertlokalet 013. Alle ble raskt enige om at dette var et av de udiskutabelt beste konsertlokalene man hadde sett. Hovedscenen ga tilnærmet perfekt utsyn til scenen uansett hvor man sto i lokalet og selv om de to andre scenene – Green Room og Bat Cave – ofte var pakket med folk, var det lett å se scenen. I alle rom var det en fullt utstyrt bar og i år hadde de også visstnok utvidet mattilbudet og man kunne se ”food corners” uansett i hvilken del av lokalet man havnet i.
En viktig del av enhver rockkonsert er merchandise og på Roadburn har man i år tatt dette et steg lenger ved å etablere et eget lokale for dette. På den andre siden av gaten for 013 lå V39 og her fant man all merchandise for dagens artister, en liten platebutikk og en scene med bar og filmvisninger. Det var tydelig at denne festivalen er en gjennomtenkt organisasjon som faktisk fungerer fullt ut – i løpet av den første dagen så vi ikke noen spesielle problemer med gjennomføringen av festivalen. Bl.a. benyttes det ikke penger for betaling av mat og drikke på 013 – kun tokens. Disse kan kjøpes i spesielle tokenautomater i lokalet og sikrer dermed at man ikke har altfor mye penger i omløp. For nordmenn som er vant med å legge kortet i baren er det kanskje litt uvant, men dette tok man fort inn over seg og snart hadde man akseptert de morsomme plastmyntene som valuta.
Festivalen ble åpnet av Ufomammut og de dro raskt i gang med sin Sababth-inspirerte doomrock. Det låt tidvis bra, men man følte at de for ofte ble baktunge og mistet mye av kontakten med sitt publikum. De klarte ikke hente inn de ekstra grepene for å nagle fast sitt publikum til veggen – en av ridderne mente faktisk at ”de kunne like gjerne spilt ei låt”. Det hjalp heller ikke at lyden under denne konserten var litt tam – lav vokal og grøtete gitar. Kun enkelte av låtene maktet å hente oss frem fra ettermiddagsdøsen, men det virket som om bandets disipler fikk det de ønsket seg. Rockens Riddere gir likevel bandet kun 2.5 av 6.0 mulige.
Vi tok deretter en liten pause og valgte i stedet å vente på at amerikanske Baroness skulle gå på scenen. Det viste seg at vi nå ville se et vannskille – amerikanerne gikk knallhardt ut fra start og tok umiddelbart et grep om ballene til publikum. De lekte seg gjennom et sett som fokuserte på bandets Red Album. Bandets to gitarister/vokalister lekte seg gjennom de fleste av rockens klisjer med et skeivt flir. Her satt lyden som et skudd og det var en fryd å oppleve en massiv lydvegg uten et jordrystende decibelnivå. Rockens Riddere ga bandet 4.6 av 6.0 mulige.
En ting som preget alle konsertene på hovedscenen var et feiende flott visuelt show på lerretet bak bandene. Roadburn opererer med tre teknikere – i tillegg til lyd og lys var det en egen tekniker som var ansvarlig for den visuelle underholdningen. Psykedeliske mønstre erstattet snodige kunstfilmer og tilbake igjen – dette bakteppet ga et flott løft til musikken som ble spilt i løpet av kvelden.
Etter et strålende måltid på en av restaurantene i bargata rett ved 013 – 10 euro for en solid burger og fries samt en halvliter Heineken – var det tilbake til konsertmørket for å se amerikanske Minsk. De spilte i trange Green Room og kun en av de fire ridderne fikk med seg hele konserten i det overbefolkede lokalet, men han var dertil mer imponert av bandets seigmørke metall som ofte refereres til likesinnede som Kylesa, Mogwai og Torche. Rockens Riddere ga bandet 4.0 av 6.0 mulige.
Etter nok en pause og tur til V39 for å kjøpe litt merchandise var det bare å komme seg tilbake til hovedscenen og avvente konserten med våre egne Motorpsycho. De gikk på scenen ca. 22:00 og dro i gang med et sett som vekslet mellom gamle klassikere, nye favoritter og nytt materiale. Låtlisten så vel slik ut denne kvelden:
• All Is Loneliness
• Satan (ny låt)
• Tiger (ny låt)
• Sunship
• Triggerman
• Greener
• Taifun
• Plan #1
• Year Zero
• Little Lucid Moments
• Alchemyst
-----------
• Heartattack Mac
• Vortex Surfer
-----------
• Rattlesnake Shake
Bandet var tydelig klar for å spille på sine egne premisser og la opp til ett sett som ikke fridde til det umiddelbart tilgjengelige, men heller tok steget fullt ut og reiste ut i kosmos. En av reisefølget mente at gullrekka på konserten begynte med ”Greeners rock, fortsatte med Taifuns drømmende lydbilde og endte opp med en av bandets definitive klassikere – Plan #1”. Det virker som om Motorpsycho nå virkelig har funnet frem til en krautrockfølelse i musikken sin og de behersker nå denne sjangeren til det fulle; noe som var synlig på kveldens to nye låter.
Ekstranumrene var velkjente Heartattack Mac som slår som en hammer og den klassiske Vortex Surfer – en av bandets absolutte høydepunkt så langt i deres karriere. Etter denne kraftsalven gikk de av scenen, men etter å ha blitt overbevist av et taktfast klappende publikum kom de på scenen en siste gang og dro gjennom et for oss ukjent spor. De fikk med seg sin roadie som 2.gitarist og meislet frem et lydbilde som skyldte like mye til syttitallets krautrock som til garasjerocken. Etter et nesten 3 timer langt sett gikk de av scenen og etterlot et 013 i lykkerus. Rockens Riddere ga bandet 4.75 av 6.0 mulige.
På togturen tilbake til Eindhoven var man enige om at det hadde vært en glimrende dag og at man allerede gledet seg til fredagen: Steve Von Till, Mono, Cathedral, Shora og Scott Kelly.
3.dag – dempet intensitet!
Reisen til Tilburg foregikk som de forrige dagene – i 2.etasje på regionstoget til Haag og med noen bokser med Heineken. På togturen satt praten løst og forventingene sto i taket – ville dagen bli like flott som torsdagen? På papiret så dagens program bedre ut enn gårsdagen, men ridderne hadde kun sett Mono i konsert tidligere. I dag kunne alt skje.
Denne dagen var været topp – Nederland viste seg fra sin beste side. Vårgrønne trær, en knallblå himmel og smilende mennesker. Dagens utepils var en velsignelse for Rockens Riddere og bidro til at stemningen steg ytterligere. Denne dagen gikk man strake veien til 013 og festivalens atmosfære slo mot oss i det vi kom inn dørene. Det er vanskelig å beskrive hvordan denne atmosfæren oppleves for festivaldeltakerne, men en ting er at det i lokalet nesten ikke kan sees en eneste vakt. Folk smiler og forholder seg veldig hyggelig til de rundt seg og det kan raskt vise seg at du plutselig er i dyp samtale om den siste skiva til et gammelt favorittband med en person du aldri har sett før.
Steve Von Till åpnet ballet for Rockens Riddere denne fredagen. Han er for de fleste kjent for å være gitarist/vokalist i Neurosis, men denne kvelden handler det om hans musikk; en elektrisk kombinasjon av seige harmonier og mørkstemt sang. Han setter i gang med en fri flyt av elektriske gitarlinjer og ender nesten opp i støymusikkens verden. Men han lar det ikke gå for langt – settet baserer seg på hans tidligere skiver. Han tar seg med lytterne inn i et mørkt univers som ble grunnlagt av Johnny Cash og som for tiden styres av Mark Lanegan. Med en slik sammenlikning når ikke Von Till helt opp denne kvelden, men hans plater beviser at han har evnen på en god dag. Publikum er lydhørt, men med ett hører man ett av de ytterst få problemene til Roadburn – dette metallpublikummet klarer ikke holde kjeft når volumet tas ned til låtskrivernivå. Uansett gir Rockens Riddere denne amerikaneren 3.5 av 6.0 mulige.
Rockens Riddere har Mono som favoritter – flere ganger har de tatt oss med storm – og på scenen er de et mektig skue. Denne japanske kvartetten er disipler av den instrumentale postrocken, men tidlig i karrieren staket de ut sin egen kurs og har de siste årene formet frem sin episke rock som raskt setter gåsehuden i aksjon på alle som er i nærheten. Denne kvelden hadde de fått plass på hovedscenen og var et av de første bandene som ikke benyttet seg av bakteppet til et visuelt show. Men, Mono trenger ikke hjelp for å lykkes – de bruker ikke lang tid på å få publikum inn i salen med vakre gitarer, pulserende bass og drønnende trommer. Lytteren får raskt assosiasjoner til sammenstøt mellom samuraier og vakre, japanske hager når bandet legger opp sine nydelige låter over scenekanten. Rockens Riddere gir dette flotte bandet 4.75 av 6.0 mulige.
Etter en matbit – burger og Heineken – fikk vi nok en gang oppleve det største problemet med Roadburn: et publikum som er oppmerksomme på alskens band. Shora er riktig nok belgiske og spiller nesten på hjemmebane, men etter å kun ha utgitt en EP for noen år siden er det likevel en overraskelse at Bat Cave er fylt opp av interesserte en halvtime før konsertstart. Bandet kjører raskt i gang med flotte låter og deres postrock er en fin dessert til Monos hovedrett. Dessverre får kun en ridder med seg hele konserten da en ridder trekker seg ut av lokalet p.g.a. et overbefolket lokale og de to andre ridderne ser Outskirts Of Infinity i et par minutter før man innser at man er i feil lokale. Den av Rockens Riddere som faktisk så nok til å sette en karakter ga bandet 5.0 av 6.0 mulige.
Rockens Riddere er slitne etter en lang dag med utepils i den nederlandske vårsolen, men man drar ikke fra 013 før man har fått med seg Scott Kelly – den andre gitaristen/vokalisten i legendariske Neurosis. Som dagens opplevelse med Steve Von Till foregår dette settet i intime Green Room. I det amerikaneren tar turen opp på scenen står det tydelig frem at han har den samme knallharde integriteten som Von Till – dette er alvorlige menn. Han har likevel valgt seg en annen tilnærming enn sin kollega. Han maner frem deilige, mørkstemte harmonier fra en kassegitar og finner tonen med publikum med overraskende selvironi og kjappe replikker. Rockens Riddere opplever Kelly som hakket vassere enn Von Till, men han er også mer åpen for et pratsomt publikum. Klokka har passert midnatt og deler av publikum er tidvis veldig pratsomt. Dette møter dog Kelly med en knallhard kommentar, ”There’s a place for talking and this ain’t it. I’m the one who’s doing the talking here”. Det blir raskt roligere og han belønner oss med ei låt han skrev når han våknet opp samme dag, ”let’s call it the Roadburn version”. Rockens Riddere belønner amerikaneren med 5.0 av 6.0 mulige.
På lokaltoget tilbake til Eindhoven ble det pratet om mer løst enn fast, men det er ingen hemmelighet at man gledet seg til det som på papiret ser ut som den sterkeste dagen – Beyond The Pale! Tentativ prioritering er Grails, A Storm Of Light, Nadja og Neurosis. Vi gleder oss!
4. dag – Beyond The Pale!
Den siste dagen på Roadburn-festivalen var i bunn og grunn en annen festival – Beyond The Pale. Dette er festivalkonseptet til Neurosis og dette var deres første forsøk på å arrangere denne festivalen i Europa. Oppsettet av band denne dagen var helt utrolig – dronende støymusikk, drønnende metall og gotisk country doom er bare noen av de hjemmesnekrede sjangerlappene man kommer opp med for å beskrive denne dagen. Vi ble satt litt ut av vårt uanstregt tilbakelente humør når de ikke klarte å levere vår vante lunsj – burger og Heineken – og etter litt knurring fikk vi i oss noen sandwicher med kjøtt. Dog ble humøret satt lett på plass av det som skjedde inne på 013.
Grails var dagens første band ut for Rockens Riddere – det viste seg å være en knallende flott start på dagen. Bandet mikser alskens musikk i en salig røre som de har lagt frem på skivene sine. Det var herlig å høre at de også kan levere fra scenekanten – et hett tips for de av leserne som har mulighet til å komme seg til deres konsert på Garage i Oslo i neste uke – og de satte raskt en nerve i salen med sin transcendentale musikk. De har hva mange definerer som et ”fett groove” og deres miks av røffe rockeriff og en åndelig visjon falt i god jord hos publikum denne lørdag ettermiddagen. Som mange av de andre bandene på denne festivalen brukte de ikke mye tid på mellomprat, men med et avslutningsspor som satte gåsehuden i rett hos flere av Rockens Riddere gjorde ikke det noe – drønnende, drivende og deilig! Rockens Riddere gir bandet 5.25 av 6.0 mulige.
Det gikk slag i slag denne dagen og vi tok oss raskt over til Green Room for å få god plass til en av høydepunktene denne dagen – A Storm Of Light. Det viste seg å bli en knallende god konsert – seig, mørkstemt primalrock møtte et visuelt show i den lille salen og alt sto i taket. Vel, rettere sagt i gulvet da de fleste av de tilstedeværende hadde en vuggende holdning med lukkede øyne – dette var nært sakralt. De spilte flere nye låter og tillegget med en kvinnelig vokalist satt som støpt; det er ikke til å komme utenom at dette bandet er i ferd med å meisle seg frem en viktig plass i det musikalske landskapet rundt Neurosis. Et samlet ridderkorps sto med kjevene i gulvet og det er ikke tvil: A Storm Of Light får 6.0 av 6.0 mulige!!!
Denne dagen skulle vi ta turen innom alle scenene og vi tok turen innom Bat Cave for å se Nadja. Dette ble en interessant opplevelse – Rockens Riddere delte seg i to leire under denne konserten. To av ridderne sto med lukkede øyne og nøt en konsert som de definerte som ”en højdare!”, mens de to andre bare ønsket seg ut av lokalet av ren kjedsommelighet. Bandet spilte en eksperimentell og dronende støyrock med vokalen skjult bak dette lydteppet og ligger nok skjult i lydbildene bak Sunn 0))), Fennesz og My Bloody Valentine. Rockens Riddere gir en delt karakter til denne duoen: 3.25 av 6.0 mulige.
Deretter ble det middag, men heller ikke denne gangen ble det burger. To av ridderne tok tortillas, mens the founding rockers valgte seg biff. En av ridderne utbrøt indignert, ”får vi ikke noen poteter!?” før det noen sekunder etter ble satt ned ca 400g fries ved siden av ham. Etter denne tunge middagen med tilhørende vodka/red bull og kaffe gikk turen til det aller helligste – Neurosis’ konsert i storsalen.
Vi tok plass i salen og ventet på det festivalen definerte som ”one of the iconic bands of our time”. Noen av Rockens Riddere bevitnet bandets konsert i Kanonhallen i Oslo, men det som skulle slås ut over scenekanten skulle overgå alle forventninger. Bandet var tydelig preget av kveldens alvor – dette var deres dag, deres time. Bandet hadde som vanlig ikke annet lys på scenen enn det som ble levert av prosjektøren og dette ga en nesten trolsk stemning i salen. Bandet jobbet knallhardt og særlig gitaristene Von Till og Kelly skremte seg vei inn i hjertene til publikum. Det beinknusende høye volumet bidro til å sette fokus – undertegnede har aldri opplevd et band som på samme måte slår budskapet sitt inn i lytteren. Man føler seg rett og slett mørbanka etter en konsert med Neurosis Denne kvelden var alle her – aldri hadde det vært varmere på 013 og ette et ekstranummer med trommer, en nesten panisk Von Till og et ekstatisk publikum var det en heidundrandes fet opplevelse! Rockens Riddere gir fornøyd Neurosis 5.5 av 6.0 mulige!
I det vi setter kursen hjemover mot gamlelandet og ser den nederlandske landsbygda fare forbi oss er det med gode minner i bagasjen: utepils i Tilburgs solrike gater, gode burgere, fornøyde nederlendere og gode pilsner. Vi var glade for at vi ikke fikk med hos den trøtte retroromantikken til Saint Vitus eller Amon Düul II, men vi ble også frustrert over at vi ikke fikk sett mer enn smådrypp av fantastiske Earth, dronende Six Organs Of Admittance eller massive Amenra. Men vi fikk dog med oss den viktigste grunnen til å dra til denne festivalen og vi kan ikke si annet enn en kommentar i festivalboka vi fikk utdelt ved ankomst, ”the true headliner will always be there – Roadburn itself”!
