2013: de beste skivene

1. Jonathan Wilson: Fanfare
2. Stein Torleif Bjella: Heim For Å Døy
3. Israel Nash Gripka: Israel Nash's Rain Plans
4. Deafheaven: Sunbather
5. Kvelertak: Meir
6. Motorpsycho: Still Life With Eggplant
7. Nick Cave & The Bad Seeds: Push The Sky Away
8. Cult Of Luna: Vertikal
8. Soup: The Beauty Of Our Youth
10. Jex Thoth: Blood Moon Rise
11. Kylesa: Ultraviolet
11. True Widow: Circambulation
11. Pelican: Forever Becoming
11. Clutch: Earth Rocker
15. Black Sabbath: 13
16. Earthless: From The Ages
16. Windhand: Soma
16. Anton Ruud I Terapi: Skal Aldri Bli Som Dem
16. Russian Circles: Memorial
20. Endless Boogie: Long Island
20. Mouth Of The Architect: Dawning
20. Queens Of The Stone Age: Like Clockwork
23. Grand General: S/T
23. Uncle Acid & The Deadbeats: Mind Control
23. Sällskapet: Nowy Port

I år slåss 124 skiver om oppmerksomheten om pallplassering, men det viser seg at Rockens Riddere i år har blitt forført av en varm sommer og en mild høst. Pallen var aldri truet og sto trygt i kassegitarens tegn hele tiden. Det var intern kniving blant de tre på pallen hele tiden, men til syvende og sist kunne Jonathan Wilson spille sin fanfare. Den eneste seriøse utfordreren var det ridder Johansen d.y. kaller "årets skive". Deafheavens Sunbather har vist seg å være en milepæl av et album med sin miks av black metal, shoegaze og kunstlyd.

På plassene under var det betraktelig tettere om plassen, men som i fjor viser det seg at Rockens Riddere liker kvasse gitarer, melankoli, instrumentalrock og mørke stemmer. Vi ville vel aldri hatt det annerledes?

Boblere til denne listen er skiver av bl.a.: Ghost, Olafur Arnalds, Jason Isbell, Shevils, Sigur Ros, Bushman's Revenge, Monkey 3 og Shai Hulud.

2013: riddernes individuelle lister.

Ja, da er nok et år ved veis ende. For Rockens Riddere har det vært et solid år - ridderne i alle de tre avdelingene har levert strålende låter til sine ordenskamerater og Odalen har sågar utvidet sitt medlemskap til å inkludere en sjette ridder - ridder Solberg. På slutten av året har man også oppdaget muligheter for å ekspandere ordenens virke i Buskerud og Telemark. Dette medfører at Rockens Riddere tar et solid grep om rocklyden i distriktene på Østlandet, samtidig som man er godt synlig i flere store byer i regionen. Det kan vise seg å bli et interessant år for Rockens Riddere som organisasjon.

Ellers er riddernes sekundære virksomheter også godt synlig - flere jobber taktfast for å etablere god musikk både regionalt og internasjonalt. Ridder Bergans Doognad Records får øyensynlig et strålende år etter et like flott år med flere gode utgivelser bak seg. Ridder Johansen har med bandet Caves Of Steel tatt god rock til en to uker lang turné i Kina, mens avd. Odalens flaggskip Dr. Feedback hever seil med et etterlengtet comeback på slutten av året. Avd. Drammen har med ridder Mather kommet stadig nærmere en profil innen hjemmebrygging av øl, mens samme avdelings ridder Holberg har fått gjenetablert vinylsalg ved byens Platekompaniet. Dessuten har ordenens satsing på sosiale medier fått litt vind i seilene med 100+ likes etter høy aktivitet med artikler, lenker og debatter. Sentralstyret tok også på seg å få fokus i de regionale mediene og oppfordrer andre avdelinger til å gjøre det samme.

Denne gangen ble musikkåret også oppsummert av et rekordstort antall riddere, så om ikke lenge kan Rockens Riddere igjen presentere fasiten over hva man virkelig kan gå til anskaffelse av hva gjelder årets utgivelser. Dette er en liste fri for Akersgatas tabloide paranoia og MTV's branding policies - hos oss får du kun ei liste over godt rockverk uavhengig om det er beinhardt gitarøs, mørkstemte herremenn med kassegitar eller noe midt i mellom.

Men, først vil vi gi deg muligheten til å dykke ned i det som virkelig var snadder av årets plater, låter og konserter. Her følger dermed riddernes individuelle lister over musikkåret vi nettopp har vært gjennom:

Ridder Nordal v/Sentralstyret:

Årets album:
1. ÓLAFUR ARNALDS: For Now I Am Winter 
2. SOUP: The Beauty Of Our Youth 
3. THE NATIONAL: Trouble Will Find Me 
4. SAVAGES: Silence Yourself 
5. MAPS: Vicissitude 
6. JONATHAN WILSON: Fanfare 
7. JUSTIN TIMBERLAKE: The 20/20 Experience 
8. KVELERTAK: Meir 
9. ESBEN AND THE WITCH: Wash The Sins Not Only The Face 
10. BIG DEAL: June Gloom
11. ARCTIC MONKEYS: AM 
12. PET SHOP BOYS: Electric 
13. STEIN TORLEIF BJELLA: Heim For Å Døy 
14. AUSTRA: Olympia 
15. TINDERSTICKS: Across Six Leap Years 
16. THE CIVIL WARS: The Civil Wars 
17. ROSE WINDOWS: The Sun Dogs 
18. MAYA JANE COLES: Comfort 
19. MOTORPSYCHO: Still Life With Eggplant 
20. DAFT PUNK: Random Access Memories

[Red. anm: Det er kun de 10 første låtene som ble tatt med i årets sammendrag, da album 11-20 ble levert etter deadline] 

Årets låt:
1. MAPS: A.M.A.
2. ROSE WINDOWS: Native Dreams 
3. THE NATIONAL: I Should Live In Salt 
4. JUSTIN TIMBERLAKE: Only When I Walk Away 
5. SAVAGES: I Am Here 
6. DAVID SYLVIAN: Do You Know Me Now? 
7. GIRLS IN HAWAII: Misses 
8. ESBEN AND THE WITCH: Slow Wave 
9. MISS LI: När Toget Går 
10. THE RUBENS: Don't Ever Want To Be Found

Årets konsert:
1. FLEETWOOD MAC, O2 Arena, Berlin
2. SAVAGES, Berlin Festival, Berlin 
3. PAUL WELLER, Eventim Apollo, London 
4. NICK CAVE & THE BAD SEEDS, Primavera Sound, Barcelona 
5. ALLAH-LAS, Primavera Sound, Barcelona 
6. THE AVETT BROTHERS, Rockefeller, Oslo 
7. BRUCE SPRINGSTEEN & THE E STREET BAND, Friends Arena, Stockholm 
8. DEAD CAN DANCE, Primavera Sound, Barcelona 
9. SOUP, Gamla, Oslo 
10. NEUROSIS, Primavera Sound, Barcelona 

Ridder Mather v/avd. Drammen:

Årets album:

1. Bushmans Revenge - Thou Shalt Not Boogie

2. Jonathan Wilson - Fanfare

3. Motorpsycho - Still Life With Elefant

4. Kvelertak - Meir

5. Stein Torleif Bjella - Heim for å Døy

6. Queens Of The Stone Age - ....As Clockwork

7. Clutch - Earth Rocker

8. Pelican - Forever Becoming

9. Mazzy Star - Seasons Of Your Day

10. Alice In Chaines - The Devil Put Dinosaurs Here

11. Anciients - Heart Of Oak 

12. Volbeat - Outlaw an Gentlemen

Årets konsert:

Roger Waters w/ The Wall - Telenor Arena

Clutch - Parkteatret

Working Class Hero Festival - Union Scene

Ridder Holberg v/avd. Drammen:

Årets album:
1. Jonathan Wilson "Fanfare"
2.Nick Cave "Push tje sky away"
3. Steve Mason "Monkey minds in the devil´s time"
4. Okkervil River "The silver gymnasium"
5. Israel Nash Gripka "Israel Nash´s rain plans"
6. Rose Windows "The Sun dogs"
7. Charles Bradley "Vicitim of love"
8. White Denim "Corsicana Lemonade"
9. Sigur Ros "Kveikur"
10. Grand General "Grand General"
11. The Men "New Moon"
12. Palms "Palms"
13. Phosphorescent "Muchacho"
14. Mazzy Star "Seasons of your day"
15. King Khan & his shrines "Idle no more"
16. The Sadies "Internal sounds"
17. Daughn Gibson "Me Moan"
18. Jason Isbell "Southeastern"
19. The National "Trouble will find me"
20. The Cave singers "Naomi"

Ridder Aasheim v/avd. Odalen:

Årets album:
1 Jason Isbell - Southeastern 
2 Endless Boogie - Long Island 
3 Stein Torleif Bjella - Heim For Å Døy 
4 Sällskapet - Nowy Port 
5 Jonathan Wilson - Fanfare 
6 Kurt Vile - Wakin On A Pretty Daze 
7 Ossler - Stas 
8 Nick Cave & The Bad Seeds - Push The Sky Away 
9 Israel Nash Gripka - Israel Nash's Rain Plans 
10 Uncle Acid & The Deadbeats - Mind Control 
11 Matthew E. White - Big Inner 
12 Grim Tower - Anarchic Breezes 
13 Guy Clark - My Favorite Picture Of You 
14 David Bowie - The Next Day 
15 John Grant - Pale Green Ghost

Årets låt:
1 Broken Bells – Holding on For Life 
2 Sällskapet - Såg dom komma 
3 Pure Love - Bury My Bones 
4 Charles Bradley – Victim of Love 
5 Roger Græsberg & The Anti-Music Bonanza - Big Trucks 

Årets konsert:
1 Pixies, Sentrum 
2 Neil Young, Spektrum 
3 Low, Blå

Ridder Tormodsgard Henriksen v/avd. Drammen:

Årets album:
Motorpsycho Still life with eggplant

Jonathan Wilson: Fanfare

Grand General: Grand General

Nick Cave and the Bad Seeds: Live From KCRW

Israel Nash Gripka: Rains Plans

Earthless: From The Ages

Nick Cave and the Bad Seeds: Push the Sky Away

Hedvig Mollestad Trio: All of Them Witches

Jim James: Regions of Light and Sound of God

Daniel Nordgren: Buck

Stein Torleif Bjella: Heim for å døy

Bushman´s Revenge: Electric Komle-Live

Monica Heldal: Boy From The North

Bonnie "Prince" Billy and Dawn McCartney: What the Brothers Sang

Shining: One One One

                     
Ridder Johansen d.y. v/Sentralstyret:

Årets album:

1 Defheaven: Sunbather

2 Israel Nash Gripka: Israel Nash's Rain Plans

3 Russian Circles: Memorial

4 Fuck Buttons: Slow focus

5 65daysofstatic: Wild Light

6 A storm of light: Nations to flames

7 Stein Torleif Bjella: Heim for å døy

8 Jaga Jazzist: Live With Britten Sinfonia

9 Sannhet: Known Flood

10 Pelican: Forever becoming

11 Cult of Luna: Vertikal

12 Izakaya Heartbeat: Enter - Rainbow Lake

13 Atoms for peace: AMOK

14 The Dillinger Escape plan: On of us is the killer

15 Altaar: Altaar

Årets låt: 

1 Hidden Xs: Fuck Buttons

2 Sunbather: Deafheaven

3 Deficit: Russian Circles

4 The Rex: Hedvig Mollestad Trio

5 Abescon Isle: Sannhet

Årets konsert:

1 Russian Circles, Blå

2 Bob Dylan, Spektrum

3 St. Vincent & David Byrne, Folketeateret

4 The Dillinger Escape Plan, Parkteatret

5 Imperial Tiger Orchestra, Mir

6 Cult of Luna, Parkteatret

Ridder Skogbakken v/avd. Odalen:

Årets album:

1.Shai Hulud – Reach Beyond the sun

2. Steve von Till – As the crow flies

3. True Widow – Circambulation

4. KEN Mode – Entrench

5. Stein Torleif Bjella – Heim for å døy

6. The Haxan Cloak – Excavation

7. Defeater – Letters home

8. The Good The Bad and The Zugly – Anti world music

9. Altaar – s/t

10. Nootgrush/Coffins – split

11. Deafheaven – Sunbather

12. Touchè Amorè – Is survived by

13. Mouth Of The Architect – Dawning

14. Cult Of Luna – Vertikal

15. Hatebreed – The divinity of purpose

 Årets låt:

1.Lars Winnerbäck/Thåström – Gå med mig vart jag går

2. Frank Turner – Plain sailing weather

3. The Pixies – Andro queen

4. Steve von Till – We all fall

5. Jesu – Comforter

Årets konsert:

Neurosis

2.      Thåström

3.      The Pixies

4.      Frank Turner

Parkway Drive 

Ridder Bergan v/Sentralstyret:

Årets album:
1. Monkey 3: The 5th Sun
2. Soup: The Beauty of your Youth
3. Bell Witch: Longing
4. Corrections House:  Last City Zero
5. Pelican: Forever Becoming
6. Russian Circles: Memorial
7. Sigur Ros: Kveikur
8. Anton Ruud I Terapi: Skal Aldri Bli Som Dem
9. Subrosa: More Constant Than The Gods
10.Windhand: Soma
11.Deafhaven: Sunbather
12.True Widow: Circumambulation
13.Ulver: Live At Roadburn
14.Motorpsycho: Still Life With Eggplant
15.Beastmilk - Climax

Ridder Nyberg v/avd. Odalen:

Årets album:

1. Ghost - Infestissumam
2. Gogol Bordello - Pura Vida Conspiracy
3. Kylesa - Ultraviolet
4. Lobotomized - Norwegian Trash
5. Queens Of The Stone Age - Like Clockwork
6. Devil - Gather The Sinners
7. Sodom - Epitome Of Torture
8. Sällskapet - Nowy Port
9. Black Sabbath - 13
10. Carcass - Surgical Steel
11. Darkthrone - The Underground Resistance
12. Newsted - Heavy Metal Music
13. Satyricon - Satyricon
14. Sepultura - The Mediator Between Head And Hands Must Be The Heart
15. Shining - One One One

Årets låt:

1. Ghost - Secular Haze
2. Lobotomized - Hedmark Über Alles
3. Gogol Bordello - John The Conqueror (Truth Is Always The Same)
4. Newsted - Soldierhead
5. Satyricon - Phoenix
6. Kylesa - Steady Breakdown
7. Queens Of The Stone Age - If I Had A Tail
8. Sällskapet - Såg dom komma
9. Devil - Southern Sun
10. Sodom - Stigmatized

Årets konsert:

1. Ghost (Rockefeller)
2. Cult Of Luna (Parkteateret)
3. Rush (Sweden Rock)
4. Accept (Sweden Rock)
5. Kreator (Sweden Rock)

Ridder Jupskås v/Sentralstyret:

Årets album:

1) Shevils - Lost In Tartarus
2) Anton Ruud I Terapi - Skal Aldri Bli Som Dem
3) Stein Torleif Bjella - Heim For Å Døy
4) Kvelertak - Meir
5) 1099 - 1099
6) Honningbarna - Verden Er Enkel
7) Monica Heldal - Boy From The North
8) Messerschmitt - Messerschmitt
9) Israel Nash Gripka - Israel Nash´s Rain Plans
10) Set & Setting - Equanimity
11) Bill Callahan - Dream River
12) Mark Lanegan & Duke Garwood - Black Pudding
13) The Civil Wars - The Civil Wars
14) Richard Buckner - Surrounded
15) Skogen Brinner - 1st
16) Oblivians - Desperation
17) Kindred Fever - Tabula Rasa
18) Ingebjørg Bratland & Odd Nordstoga - Heimafrå
19) The Good The Bad & The Zugly - Anti World Music
20) Emanuel Desperados - Hail The Daemon

Listen er preget av et fantastisk norsk plateår, der Shevils tok meg fullstendig på senga på tampen av året. Fantastisk plate med potensiale til å bli like stor som Kvelertak i verden, om de leverer like bra live som låtmatrialet gir grunnlag for. Gjennomført plate på alle plan, sinnsyke riff, gode låter som balanserer kanten mellom hardcore og rock perfekt, dritfet coverart - ingenting er overlatt til tilfeldighetene med denne utgivelsen. Kanon!

Årets låt:

1) Mark Lanegan - Frog Trouble
2) Stein Torleif Bjella - Yndlingsengel
3) Skogen Brinner - Pundarvarning
4) 1099 - The Grand Design
5) Anton Ruud I Terapi - Endelig En Som Skjønte Det

Årets konsert:

1) Honningbarna @ Sort & Blå Scene, Porsgrunn
2) Jonas Alaska @ Teatersalen Porsgrunn Rådhus, Porsgrunn
3) Anton Ruud I Terapi @ Sort & Blå Scene, Porsgrunn
4) The Avett Brothers @ Kartfestivalen, Gvarv
5) Sigur Ros @ Oslo Spektrum, Oslo
6) Kindred Fever @ Sort & Blå Scene, Porsgrunn
7) Neurosis @ Betong, Oslo
8) Russian Circles + Chelsea Wolfe @ Blå, Oslo
9) Bendik @ Ælvespeilet, Porsgrunn
10) Death By Unga Bunga @ Sort & Blå Scene, Porsgrunn

Ridder Solberg v/avd.Odalen:

Årets album:
Clutch - Earth Rocker 
Intronaut - Habitual Levitations 
Red Fang - Whales and Leeches 
Black Sabbath - 13 
Valient Thorr - Our own Masters 
Black Tusk- Tend no Wounds
Black Dahlia Murder - Everblack

Årets låt:
Skipper den, vanskelig å velge, da det er lite album som er hørt på Om jeg må ta noe så Red Fang - Dawn Rising! Den har virkelig vokst på meg!

Årets konsert: 
1: Blues Pills på Roadburn : Noe av det kuleste jeg har sett Live noensinne. Gåsehud i en time!
2: Thulsa Doom på Caliban Sessions : Det er Thulsa Doom! Og det var fett! Sex i øra. Mulig konserten den 30 på Last Train erstatter denne.
3: Barbarian Fist/Corsair/Vulture/Hr.Smiths Venner i mitt eget 30års lag : For at det var fett som faan. Og alle banda leverte max, og alle hadde det dritkult!
4: Wo Fat på Roadburn : Hatten i røyken, riffrunk fra gudommelige plasser! Herlig!
5: Tusmørke på Høstsabbat : For at det var så himla festlig!

Årets skuffelse:

Baroness på Rockefeller : For at Yellow and Green er ei dårlig skive. Og jeg håpte på mer Red og Blue, men konserten var bare 4-5 sanger fra R og B, og masse fra Y/G. Så det var overraskende lite kul konsert. Ble mye dødtid.
Spiritual Beggars på Roadburn : De har tapt alt som gjorde de bra. Det er bare helt ordinær hardrock nå. Totalt meningsløs konsert. Og det er så leit, for de var så jævla bra før!
 
Ridder Tangen v/avd.Odalen:

Årets album:

1 Mouth Of The Architect - Dawning
2 Jex Thoth - Blood Moon Rise
3 The Bronx - The Bronx (IV)
4 Cult of Lune - Vertikal
5 Deafheaven - Sunbather
6 Ashes og Ares - Ashes of Ares
7 Amenra - Mass V
8 Totem Skin - Still Waters Run Deep
9 The Fall Of Every Season - Amends
10 Norma Jean - Wrongdoers
11 Stone Sour - House of Gold & Bones Part 2
12 Black Sabbath - 13
13 Hatebreed - The Divinity Of Purpose
14 Kvelertak - Meir
15 Kylesa - Ultraviolet

Årets låt:

1 Jex Thoth - To Bury
2 Cult of Luna - Passing Through
3 Hatebreed - The Of Purpose

Ridder Johansen d.e. v/Sentralstyret:

Årets album:

1. Windhand: Soma

2. Mr. Peter Hayden: Born A Trip

3. Uncle Acid & The Deadbeats: Mind Control

4. Jex Thoth: Blood Moon Rise

5. Blood Ceremony: The Eldritch Dark

6. Kylesa: Ultraviolet

7. Cult Of Luna: Vertikal

8. Kongh: Sole Creation

9. True Widow: Circambulation

10. Syndrome: Now And Forever

11. Endless Boogie: Long Island

12. Deafheaven: Sunbather

13. Fuzz: S/T

14. Anciients: Heart Of Oak

15.Wolvserpent: Perigea Antahkarana

Årets konsert:

1. Elder @ Roadburn festival

2. Pallbearer @ Roadburn Festival

3. Amenra @ Roadburn Festival

4. Motorpsycho w/ Reine Fiske @ Rockefeller Music Festival

5. Ulver @ Blå

Sentralstyret: RR #42

Vert: Ridder Jupskås, Porsgrunn
Dato: 07.12.2013


1. Tindersticks, Say Goodbye to the City (8.00)
2. Sivert Høyem, Prisoner Of The Road (7.67)
3. Stein Torleif Bjella, Yndlingsengel (7.33)
3. Moby & Mark Lanegan, The Lonely Night (7.33)
3. The Civil Wars, Disarm (7.33)
6. Monkey 3, Suns (7.00)
6. Big Deal, Close Your Eyes (7.00)
6. Subrosa, Cosey Mo (7.00)
6. Spiders, Nothing Like You (7.00)
6. Lars Lillo Steenberg, Jeg Gikk En Tur På Stien (7.00)
6. Kylesa, Unspoken (7.00)

 "Er vi i gang snart?"

 Det mest dempa møtet vi har hatt.

 Maten på Pohlmanns var god.

 Salongörkesteret gjorde jobben på Rockeklubben.

Ridderne tok etter hvert over jobben som DJs.

Rykte: Rockens Riddere skal ekspandere!

Det hviskes i gangene at ildsjeler ønsker å kaste seg ombord på dette tordenfulle godstoget man har navngitt Rockens Riddere. Man ønsker å kaste seg på godstoget i full fart, med fare for eget liv og helse, og sette kurs mot stjernene langt der ute i kosmos. For å si det som gode rockere; "space is the place and into the void one have to travel". Stay tuned utover i '14 - dette blir spennende.

Drammen: RR#17

Vert: Ridder Tormodsgard-Henriksen (hos en annen ridder)
Dato: 30.november 2013.

1. Led Zeppelin: Whole Lotta Love (8.0/10.0)
2. Bushman's Revenge: Iron Bloke (7.8/10.0)
2. Jimi Hendrix: Voodoo Child (7.8/10.0)
2. Primus: John The Fisherman (7.8/10.0)
2. Toner Low: Phase 6 (7.8/10.0)
6. Low: Plastic Cup (7.7/10.0)
6. Monster Magnet: Spine Of God (7.7/10.0)
8. Deep Purple: Smoke On The Water (7.6/10.0)
9. Blue Cheer: Fool (7.5/10.0)
9. Foghat: I Just Want To Make Love To You (7.5/10.0)
9. Neil Young: Down By The Rover (7.5/10.0)
9. Gentle Giant: Aquiring The Taste (7.5/10.0)

Chelsea Wolfe og Russian Circles på Blå 7.november

Sentralstyret: RR#41

Vert: Ridder Johansen d.e.
Sted: Drammen

1. Monkey 3: Je Et Bikkje (8.2/10.0)
2. Soup: Clandestine Ice (7.8/10.0)
3. Stein Torleif Bjella: Undergang (7.6/10.0)
3. Torgeir Waldemar: Take Me Home (7.6/10.0)
3. Israel Nash Gripka: Just Like Water (7.6/10.0)
6. Naam: Silent Call/VOW (7.4/10.0)
6. Rose Windows: Native Dreams (7.4/10.0)
6. Adrift For Days: Bacl Of The Beyond (7.4/10.0)
6. Kvelertak: Offernatt (7.4/10.0)

 God pils..

 ..mye action..

 ..vinylskiver..

 ..shuffleboard..

..og helt til slutt egg & bacon.

Drammen: RR # 16

Vert: Ridder Johansen
Dato: 26.10.2013

1. Golden Void: Atlantis (8.63/10.0)
2. Bonnie "Prince" Billy: Madeleine Mary (8.50/10.0)
3. Lowrider: Texas, Pt. 1 & 2. (8.38/10.0)
4. Sula Bassana: Underground (8.25/10.0)
5. Causa Sui: Portixeddu (8.13/10.00)
6. Dead Meadow: Good Moanin' (8.00/10.00)
6. Low Frequency In Stereo: Solar System (8.00/10.00)
8. Crippled Black Phoenix: Song For The Loved (7.88/10.00)
8. Monkey 3: Black Maiden (7.88/10.00)

Odalen: RR #29

Vert: Ridder Nyberg
Dato: 18.05.2013

1. This Will Destroy you: Murder On The Presidio Bank (8.2/10.0)
1. The Outlaws: Ghost Riders In The Sky (8.2/10.0)
3. Black Sabbath: Supernaut (8.0/10.0)
4. Bosnian Rainbows: Eli (7.8/10.0)
4. Fleetwood Mac: The Chain (7.8/10.0)
6. Mastodon: Sleeping Giant (7.6/10.0)
6. Slowdive: When The Sun Hits (7.6/10.0)
6. Satyricon feat. Sivert Høyem: Phoenix (7.6/10.0)
6. Kylesa: Steady Breakdown (7.6/10.0)

Ukens skive: Morphine - Like Swimming

Jeg oppdaget dette bandet på en CD som fulgte med et nummer av musikkavisa BEAT i '95. Deres fjerde album Yes hadde nettopp blitt sluppet og låta Honey White var en lekker rocker med jazzfingre og to-strengs slide bass. Gnisten var tent, skiva ble kjøpt, men det var ikke før jeg så bandet på en klubbkonsert på Caledonien under Quartfestivalen samme år den samme gnisten slo ut som en flamme.

Mark Sandman var en tilnærmet perfekt frontmann; flørtende og ramsalt. Hans musikalske teft var strålende og låtene satt som et skudd. Men, når jeg oppdaget bandet på midten av nittitallet besto bandet av like viktige Dana Colley på saksofon og Billy Conway på trommer. Sammen skapte disse tre karene et mytisk lydlandskap i gråsonen mellom jazz, blues og indie rock. Yes ble en kritikerrost suksess, og bandet turnerte i nesten to år på ryggen til dette albumet. Dette ledet opp til deres første album på et stort plateselskap i '97 (i Europa ble de fortsatt utgitt på Rykodisc), men på tross av strålende kritikker ble det ikke den salgssuksess man hadde håpet på.

Hvorfor ble den ikke det? Hver gang jeg viser frem Morphine til folk som ikke har hørt det, får musikken til bandet strålende respons. Det unike lydlandskapet til dette bandet fra Massachusetts har fengslet de fleste som har hørt bandet, og sikkert bergtatt alle de som fikk sjansen til å se de i levende live. Jeg tror størstedelen av skylda for at de ikke slo gjennom kan legges på skuldrene til de evige skyldige: "flaks" og "mannen i gata". Det er ingen hemmelighet at man på midten av nittitallet hadde nådd en metning i rockeband i musikkbransjen. Samtidig som Morphine ga ut Like Swimming, mente mange musikkjournalister og bedrevitere at "rocken var død" og at "drum'n'bass var den nye rocken". Det passet bransjen dårlig å promotere musikk som, etter deres mening, skuet bakover når band som Leftfield, Chemical Brothers og Goldie så inn i fremtiden.

[Nå gjorde de ikke det - få år senere var det ytterst få som husket de tre bandene jeg nevnte]

Like Swimming er en skive som videreforedlet de magiske knepene bandet hadde lært seg å mestre mens de var signert til etiketten Rykodisc. Plata åpner dempet og smygende med instrumentale Lilah. Den to-strengs slide bassen til Sandman leiker seg i gang på nær arabisk vis, før hele bandet sparker i gang på klassisk manér på Potion. Den blå stemmen til Sandman legger seg på toppen av det lekne kompet til bandet som syder av jazzfingre, blå toner og et rocka driv.

Det neste sporet, I Know You (Pt. III), fanger noe jeg mener er essensen av Morphine. Mark Sandman synger det selv, "Just end everything you say with a smile". Dette amerikanske bandet handler om å leve livet, men likefullt kjenne på dypet på seg selv og andre. Derfor kan de dykke ned ned i djupe tekster om samliv og eksistens for deretter å synge strofer som, "Ohhh French fries with pepper / Ohhh French fries with pepper". Det er med Morphine som det er med en god dramafilm; de mikser livets gode og såre sider uten å mukke. Alt er viktig; man kan ikke droppe ut de såre dagene med lykkepiller på resept. Så lenge man stiller med et ærlig blikk og et flir om leppene er det lite som klarer å rive oss ned og vekk.

En annen viktig grunn til hvorfor Morphine hadde fortjent å gjøre det mye bedre enn de faktisk gjorde, er at de var et danseband med integritet. Hele kroppen beveger seg til bandets musikk når de setter i gang: den er sexy, svett og funky. Dette er musikk man virkelig kan danse til uten å miste selvrespekten hvis man er en selvopptatt musikknerd.

Uansett; det ble kun med ett album til. Etter å ha spilt inn oppfølgeren The Night, døde Mark Sandman på scenen i Roma i '99. Etter å ha utgitt fire skiver, hvis omslag alle nikket i retning av de fire elementene jord, luft, ild og vann, var det før det uheldigvis korrekt titulerte albumet The Night bandet - og mannen selv - takket for seg.

Tilbake står en av de sterkeste utgivelsesseriene i moderne rock. Løp og kjøp!

Roadburn 2014: første lineupoversikt etter billettsalgets start.

Billettene for neste års Roadburn er i boks for TB og undertegnede.Da er det på tide å gå gjennom det som har blitt publisert av line-up'en så langt. Det har vært vanskelig å gjøre før billettene var i boks; skuldrene er høyt hevet og nervene langt utpå kroppen.

Så, nå som skuldrene er senket, pusten rolig og billettene er i boks er det på tide å se hva som skjer på disse dagene. Det er fremdeles nær et førtitalls band som enda ikke er booket, men det begynner å se ut som om neste års festival vil følge opp godfølelsen Roadburn har tatt patent på de siste årene.

Det er vanskelig å si hva man vil prioritere enda, men det er allerede nå klart hvilke band man MÅ se. Disse bandene har fått uthevet skrift, mens de andre fremdeles ikke skilles spesielt ut, men det er klart at artister som Crowbar, Anciients, The Heads og Sula Bassana vil prioriteres når festivalen nærmer seg. Dag for dag ser det slik ut p.d.d.:


10.april 2014:

Anciients
ASG
Bong
Brutus
Conan
Crowbar
Freedom Hawk
Graves At Sea
Hull
Ken Mode
Locrian
Lord Dying
Napalm Dath
Regarde Les Hommes Tomber
The Cult Of Dom Keller
The Great Old Ones
The Shrine
Sourvein
True Widow
Whitehorse

11.april 2014:

Opeth
Magma
Goblin
Comus
Scorpion Child
Kandodo
The Old Wind
Tyranny

12.april 2014:

Loop
11 Paranoias
A Storm Of Light
Carlton Melton
E-musikgruppe Lux Ohr
Gozu
Glitter Wizard
HARK
The Heads
Horse Latitudes
Inter Arma
Mansion
Momentum
Noothgrush
Old Man Gloom
Papir
Sula Bassana
The Vintage Caravan
Windhand
Yob

13.april 2014:

Aqua Nebula Oscillator
Bölzer
The Heads/Carlton Melton
Morne
Triptykon
Yob

Ukens skive: Mr. Bungle - California

Det var vel på høy tid; en skive med herr altmuligmann himself? Mike Patton er en gjenganger i min platesamling og sikkert i din også. De fleste kjenner han nok fremdeles som frontfiguren i Faith No More, men etter hvert har han også blitt kjent fra Tomahawk, Fantomas og en rekke prosjekter med bl.a. Rahzel, Merzbow, Fennesz, John Zorn, vår egen Kaada, og ikke minst er han grunnlegger av ett av rockens beste uavhengige plateselskaper - Ipecac. Ett av de mer sagnomsuste bandene til denne tusenkunstneren er dog bandet han var medlem av før han ble stemmen i Faith No More.

Mr. Bungle ga ut tre skiver og de holder alle høy, om enn sjangerforvirret, kvalitet. De spiller alskens sjangre og gjerne i samme låt. Derfor kan ei låt som None Of Them Knew They Were Robots være swingmusikk, pønk og funk på en og samme tid. Bandet holder fokus og låter særdeles tight, men man kanskje ikke vente annet av et band som har folk som Patton, bassen til Trevor Dunn og gitaren til Trey Spruance?

California er ikke like motstrøm som forgjengeren Disco Volante eller debutskivas maniske lydbilde. Bandet låter nesten allment tilgjengelig på åpningssporet Sweet Charity, og selv om de krydrer låter som None Of Them Knew They Were Robots og The Air-Conditioned Nightmare, er det en mett tilfredsstillelse over bandet denne gangen. Det paniske klovnesmilet som stemplet debuten som gal manns verk og det dystopiske lydbildet som farget Disco Volante er ikke så synlig denne tredje gangen.

Det betyr dog ikke at California er en traust og kjedelig skive. Her er det mye å stusse over; hør bare på Ars Moriendi som føles som en hyllest til persisk musikk og som snirkler seg smakfullt arabisk folkemusikk, heavy metal, balkansk dans og eurodance(!). Midt oppe i denne lapskausen sitter Patton som ringleder og kaster inn utallige innspill. Men, Mr. Bungle kaster allerede en skruball på neste låt, smygeren Pink Cigarette. Det er en overraskende streit låt fra denne gjengen som ender med digitalt feilsignal på CDen, før den brått avsluttes. Ett av høydepunktene på albumet er The Holy Filament som er en mørk låt som føles ta mye av stemningene fra skrekkfilmer og er kanskje Pattons inngangsportal til universet han skapte med Fantomas noen år senere?

"You're not human / You're a miracle" synger Patton på Vanity Fair og låta er nok et eksempel på at bandet var i ferd med å miste formen. Det hele føles litt uengasjert, men plata avsluttes heldigvis av Goodbye Sober Day som har den eklektiske vibben av Mr Bungle og som mikser sjangre og stemninger med letthet og ynde: kor, maniske Mike, beinharde riff og folkemusikk blandes sømløst.

California er ikke høydepunktet til Mike Patton - hans karierre er altfor rikholdig til at den skal kunne være et viktig verk i hans diskografi. Likefullt er det et album med flere interessante vendinger og bør være et interessant kjøp for de fleste av mannens tilhengere.

Ukens skive: Chelsea Wolfe - Live At Roadburn

Det er ingen tvil; Roadburnfestivalen i Nederland er en av verdens mest anerkjente festivaler for "heavy music". Etter en årrekke med tålmodig booking og nitidig bygging av renommé, er Roadburn nå en umiddelbart utsolgt og kvalitetssikret opplevelse for alle som liker å ta noen avstikkere i sin lidenskap for tung rock.

Dette renomméet har bl.a.a blitt sikret av at festivalen selv har utgitt konsertopptak fra festivalen og etter hvert har andre band og etiketter kastet seg på denn trenden. Jeg er helt sikker i min sak - det finnes ikke den klubb eller festival jeg har flere konsertopptak fra enn nettopp Roadburn. Et raskt søk trekker frem skiver av bl.a.:Yob. Neurosis. Year Of No Light. Ulver. Nachtmystium. Wolves In The Throne Room. Earthless. Conan. Bongripper. Ukas skive er tatt fra et opptak av en konsert gjort 12.april 2012. Det er litt irriterende å vite at jeg kunne vært der, men jeg måtte av logistikkårsaker droppe konserten. Kan med hånden på hjertet si at jeg den kvelden ikke var altfor begeistret for det nederlandske jernbanesystemets siste avgangstider den kvelden. Dette var kanskje en av grunnene til at TB og undertegnede året etter la hotellrommet vårt til Tilburg i stedet for Eindhoven.

[en helhetlig rapport fra Roadburn 2012 kan leses annet sted på dette nettstedet.]

Chelsea Wolfe hadde vært ganske ukjent for oss på det tidspunktet, men dama jobbet seg raskt innenfor når vi lånte øret til skivene hennes. Hun hadde på det tidspunktet et lydbilde som ikke låt altfor ulikt noe PJ Harvey kunne servert, men dog noe mørkere. Det landskapet ble man også servert denne kvelden; førstesporet Halfsleeper er en mystisk og sødmefylt ballade midt på grenseovergangen mellom Cowboy Junkies' lengsel og Mazzy Stars fuzzy lydbilde. Chelseas stemme er nydelig og dunkel på gitarens enslige klimpring. I det bandet legger seg mjukt, men bestemt, på låta åpner hun stemmen i et monumental og nær evigvarende leie.

Andresporet Movie Screen er umiddelbart mer til stede; bandet viser musler for første gang. Likevel er det både sårt og ømt, og i det Chelsea skjærer inn i lydbildet eier hun låta. Hun leiker litt aleine på scenen med loops og stemme før bandet igjen sklir inn bak henne i det hun begynner å synge. Tredjesporet Demons er en riffende rocker, og her viser Wolfe sitt slekstskap med PJ Harvey for første gang på dette albumet. Etter en kort hilsen til Roadburn og "thanks for having us", ryker de ut i en av hennes signaturlåter, Mer. Et rullende driv legger seg nært opp til henne og dytter henne opp, frem og ut mot publikum.

Det er ikke mye mellomprat på dette albumet; Wolfe kjørte tydeligvis et stramt redigert sett. Men, det gjør ikke noe - null mellomprat er alltid bedre enn dårlig mellomprat. Den andre halvdelen av settet åpnet med Tracks; en smygende låt med et rullende komp. Men, den neste låta bekrefter at Wolfe og bandet lett veksler mellom stille/støy. Noorus åpner med en sirenelyd og endres til en røff rocker med stakkato komp.

Konserten når dog snart sin avslutning; først med Moses. Dette er ei låt som viser at Chelsea Wolfe nok har en del å takke Polly Jean Harvey for, men hvem har vel ikke det? Denne mytiske rockelåta kunne glatt vært en del av låtlista på sistnevntes album To Bring You My Love, og det sier ikke rent lite. Sistelåta Pale On Pale er en strålende slutt på en konsert; seig, monumental og bråkete. I løpet av sangen går bandet fra å være ruvende til stede, til nærmest fraværende før de igjen plutselig er tilbake i et hav av feedback og gitarvegger.

Dette er kanskje ikke det beste albumet til å bli kjent med hennes musikalske output, men det er et godt eksempel på hva som skjer på scenene i Roadburn.

Ukens skive: David Lee Roth - Eat 'em And Smile

Jeg så ikke denne komme; en uforpliktende retur til det glade åttitall. Hardrocken hadde ikke gått helt over til å være hårrock, men hadde fremdeles mest rock'n'roll i seg. Mötley Crüe hadde tatt et langt steg opp mot pallen i vestkystens hardrockliga, Guns N' Roses var fremdeles et lovende lokalband, og de verste overtrampene hadde enda ikke skjedd; Warrant, Tuff, Winger og de andre frisørmodellene hadde enda ikke forgifta grunnvannet på Sunset Strip.

Kongene på haugen var utvilsomt Van Halen. Ingen la vel egentlig ikke merke til basslinjene til Michael Anthony eller trommene til Alex Van Halen når man hadde to karer i front som lyste sterkere enn noen andre i amerikansk hardrock på den tiden. Eddie Van Halen som snudde gitarrocken på hodet med sin blendende teknikk og spillestil og David Lee Roth som var en type frontmann som kunne sette både Aerosmith og KISS i skyggen uten problemer. Bandet var bedre, større og morsommere enn alle sine rivaler - de var best i klassen!

Men, shit happens. Det skjedde også med Van Halen og etter en av bandets kommersielle toppnoteringer, 1984, var det so long og adios til David Lee Roth. Det resulterte i at bandets egenart og unike utstråling fikk seg en real smekk. De neste årene skulle både Roth og Van Halen slå godt fra seg på salgslistene, men ikke på langt nær så mye som jeg tror de kunne ha gjort hadde de holdt sammen. Når Sammy Hagar fra rockbandet Montrose overtok mikrofonen i Van Halen gikk bandet fra å være ekstraordinært og morsomt til å bli et godt hardrockband. Bandets sexy vibber, lekne utstråling og humor forsvant ut av bandet med Roth og igjen satt bandet med gode plater, men ei heller særlig mer.

David Lee Roth skulle på sin side finne ut at det ikke gjaldt med mengder av sjarm når de beste låtene ble igjen hos Van Halen. Dette albumet - hans første langspiller - eksploderer i trynet på lytteren med Yankee Rose. Låta åpner med en sjekkereplikk fra Roth og strålende gitarlek fra esset Steve Vai. Vais eminente gitarspill er en av hovedgrunnene til at denne skiva traff blink på midten av åttitallet, men det hjalp også at Roth hadde sikret seg en helsikes rytmeseksjon. Billy Sheehan på bass og Gregg Bissonette.på trommer sikret at Roth og Vai kunne skinne uten å bekymre seg for noe annet enn å flørte med publikum.

Yankee Rose er en stilsikker åttitallsrocker, men på andresporet har låtskrivinga blitt satt i baksetet for de tekniske finessene. Shyboy er en masete rockelåt uten de nødvendige grep som kan gjøre låta til noe særlig annet enn et forglemmelig spor på ei plate. Men, det skulle heldigvis være mye å glede seg over. Plata beit over så mye som mulig og dermed fikk man både med seg hardrock inspirert av lekenheten i Van Halen (Yankee Rose, Goin' Crazy), samt standardlåter som I'm Easy, Tobacco Road og avslutningen That's Life.

I ettertid har jeg sett at jeg liker hans coverversjoner nesten best på skiva, og det lover jo egentlig ikke særlig godt fra den første soloskiva fra en fyr fra ett av verdens største rockeband. Nå skal det skrives at hans neste album skulle toppe lister, selge ut turneer og være en hitsuksess av dimensjone, men jeg står fortsatt fast ved at Van Halen hadde vært enda større hadde de beholdt den opprinnelige besetningen.

Det var et morsomt tilbakeblikk. Får dog håpe vi er tilbake i nåtiden neste uke.

Ukens skive: Cobalt - Gin

Det sto mellom det lavmælt melankolske og det panisk brutale når jeg denne uka skulle velge skiva jeg skulle skrive om. Jeg valgte det brutale til fordel for Nick Cave & The Bad Seeds' strålende album Boatman's Call og jeg trodde jeg kunne angre litt på det i det tittelkuttet ruslet i gang. Men etter en dempet, men bekmørk, intro hadde lurt meg ned i sofakroken slo Cobalt meg i svime med et beinhardt øs. Fliret ble klistra fast til trynet mitt, jeg headbanga aleine i stua og rockefoten gikk i ett. Deres oppgraderte black metal mikser grunnvannet fra Mayhem med den dystopisk industrilyden av Swans.

Dette blir bare tydeligere med andresporet Dry Body hvor brølestemmene har blitt lagt i baksetet og et renstemt sound maner frem industrirocken til bandet i større grad enn på åpningen. Riffet og de hypnotiserende trommedrivet griper lytteren og skaper en mektig, suggererende stemning. De siste minuttene av låta er for meg nærmest reint trancendentalt. Men, de gir seg ikke med det - de gir meg gåsehud i det de når klimaks på låter som Throat og Stomach og titlene ljuger ikke. Dette er fysisk heavy metal som ikke gir ved dørene.

Noe av det bedre med Cobalt er at de veksler tilnærmet uanstrengt mellom de to kildene som danner råmaterialet for bandets lydbilde: black metal og industri. På tredjesporet Arsonry glir de fra høyspente gitarriff til dempet akustiske tema og deretter rakt inn i svart riffing med djevelsk vokal. Bandet er vel strengt tatt et en-mannsprosjekt, og føyer seg i så måte inn i det musikalske landskapet til et "band" som Horseback. Både Cobalt og Horseback beveger seg i gråsonen mellom sjangre og leiker med lyden av bl.a. country, droner, industri og østens mystikk. Det som dog danner grunnstammen er deres bakgrunn i kompromissløs black metal. Lån ett øre til Pregnant Insect som i utgangspunktet er en likefrem svartrocker, men som etter ett par minutter åpnes opp med indiansk stammesang.

Omslaget bygger opp under bandets lydbilde med diffuse bilder av leirbål, minner fra svunne tider og mytiske statuer i tillegg til at skiva er dedikert til Ernest Hemingway og Hunter S. Thompson. Dette er en visuell tilnærming som knapt hadde vært mulig å tenke seg i black metal for bare noen år siden, men sjangeren har vist seg å være en av de med mest utvikling og friksjon av alle sjangre i popkunsten.  

Dette mørke albumet bør være besnærende for de av dere som har skiver av bl.a. Kongh, Icos og Swans i platesamlinga si allerede, men de fleste med sans for noe annerledes heavy music bør kjenne deres besøkelsestid for denne gruppa.

Drammen: RR #15

Vert: Ridder Mather
Dato: 7.september 

1. First Band From Outer Space: Turn Left At The Mexican Barbeque (8.50/10.0)
2. Black Sabbath: War Pigs (8.00/10.0)
3. Larry Graham & Graham Central Station: The Jam (7.83/10.0)
4. Crosby, Stills, Nash & Young: Southern Man (7.66)
4. Sly & The Family Stone: Thank You (7.66/10.0)
4. Genesis: The Music Box (7.66/10.0)
4. Funkadelic: Super Is Stupid (7.66/10.0)
8. Bushman's Revenge: Iron Bloke (7.50/10.0)
9. Lou Reed: Rock'n'Roll (7.33/10.0)
9. Buddy Miles: Train (7.33/10.0)
9. Wilson Picket: Land Of The Thousand Dances (7.33/10.0)
9. Radiohead: The Pyramid Song (7.33/10.0)