Vi tok toget fra Drammen til storbyen for å kjøpe skiver. Selv om Drammen på den tiden var ett av stedene man kunne få kjøpt konsertbilletter til konserter i hele landet på Oppland Platebar og Gågata hadde tre gode platebutikker få minutters gange fra hverandre, var det likevel noe spesielt å dra inn til Storbyen og sjekke ut skivene på butikker som Utopia - som ble dratt med i dragsuget i hølet der Ibsenkvartalet dukket opp - Innova, Pretty Price, Platekompaniets spede startlokaler i t-banehallen på Grønland og ikke minst Ringstrøm Antikvariat. Det ble gjerne kombinert med glassflasker med Solo og halve loff med smør fra et lokalt bakeri.
På denne tiden var jeg hektet på Deep Purple etter å ha blitt inspirert av mattelæreren vi hadde i 8.klasse på Fjellheim skole, og etter litt research hadde man da oppdaget både Whitesnake og Rainbow. Selv om Deep Purples medlemmer også dukket opp under navn som Gillan, Trapeze, Captain Beyond, Zephyr og ikke minst Black Sabbaths katastrofalt dårlige album Born Again, er det de to førstnevnte bandene som er Deep Purples gravskrift. De er begge resultatet av hva som skjedde i '75-'76 da først Ritchie Blackmore forlot bandet og overlot gitaren til Tommy Bolin, og deretter hva som skjedde når David Coverdale trådte ut av bandets skygge og sto frem som en av hardrockens tydeligste frontfigurer på syttitallet.
Det er dog Rainbows andre skive vi skal prate om her. Blackmore hadde sparket nær sagt hele bandet umiddelbart etter innspillingen av debuten, men lot heldigvis vokalisten beholde jobben. Ronnie James Dio, som senere skulle gjøre suksess i Black Sabbath og sitt eget Dio, var en fantastisk frontmann og sammen med Blackmore strålte han på en fortreffelig måte. Dette skyldtes nok at bassist Jimmy Bain, Tony Carey på keyboard og selveste Cozy Powell på trommer la et bunnsolid fundament til frontfigurenes lekenhet både på skive på scene.
[Det er lett å se nettverket spre seg ut mellom noen av disse bandene: Jimmy Bain fulgte Dio både til Black Sabbath og Dio, Tony Carey tok mange år senere over tangentene i et gjenforent Deep Purple, mens Cozy Powell stakk innom Whitesnake]
Etter å disse fem karene, med sitt enorme talent, hadde turnert debutskiva til bandet var det på tide å ta turen inn i studio for å spille inn oppfølgeren. Det skulle vise seg å bli en av den britiske hardrockens absolutte milepæler og Rising kan utvilsomt nevnes i samme åndedrag som de beste skivene til bl.a. Deep Purple og Black Sabbath.
Hva er bra? Vel, alt. På førstesiden har man de umiddelbare klassikerne Tarot Woman og Starstruck såvel som de kortspilte Do You Close Your Eyes og Run With The Wolf. Snur man skiva får man blåst Stargazers trommetornado i trynet før de blåser i gang ett av sine mest legendariske spor. Uforskammede ukjente A Light In The Black avslutter plata og gir nok mange lyttere et behov for å begynne på nytt så snart rillene når sin ende.
Jeg husker fremdeles følelsen jeg fikk av det monumentale omslaget; jeg mener å huske at jeg ikke hadde sett noe så mektig før. Det er noe majestetisk 'in your face' over det; en guds neve som griper om en regnbue og skyver den opp på himmelen, mens havet stormer mot bratte klipper og steile fjell.
Hva er konklusjonen? Ha'kke peiling. Dette er - for meg - magi fra ende til annen. Men, hvis jeg skulle prøve meg på en beskrivelse må det være at Blackmores gitarbriljanse ikke er det som trekker meg mot skiva, men snarere bandets låtskriving og arrangementer. Låtene er episke og fengende på en og samme tid, og danser nesten inn i rockefoten. Ronnie James Dio bekrefter sin utrolige stemmeprakt og starter på sin ferd inn i historiebøkene som en av de største(!) navnene i hardrocken noensinne.
Skal du rockes av syttitallet, kan du like gjerne starte her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar