Ukens skive: David Lee Roth - Eat 'em And Smile

Jeg så ikke denne komme; en uforpliktende retur til det glade åttitall. Hardrocken hadde ikke gått helt over til å være hårrock, men hadde fremdeles mest rock'n'roll i seg. Mötley Crüe hadde tatt et langt steg opp mot pallen i vestkystens hardrockliga, Guns N' Roses var fremdeles et lovende lokalband, og de verste overtrampene hadde enda ikke skjedd; Warrant, Tuff, Winger og de andre frisørmodellene hadde enda ikke forgifta grunnvannet på Sunset Strip.

Kongene på haugen var utvilsomt Van Halen. Ingen la vel egentlig ikke merke til basslinjene til Michael Anthony eller trommene til Alex Van Halen når man hadde to karer i front som lyste sterkere enn noen andre i amerikansk hardrock på den tiden. Eddie Van Halen som snudde gitarrocken på hodet med sin blendende teknikk og spillestil og David Lee Roth som var en type frontmann som kunne sette både Aerosmith og KISS i skyggen uten problemer. Bandet var bedre, større og morsommere enn alle sine rivaler - de var best i klassen!

Men, shit happens. Det skjedde også med Van Halen og etter en av bandets kommersielle toppnoteringer, 1984, var det so long og adios til David Lee Roth. Det resulterte i at bandets egenart og unike utstråling fikk seg en real smekk. De neste årene skulle både Roth og Van Halen slå godt fra seg på salgslistene, men ikke på langt nær så mye som jeg tror de kunne ha gjort hadde de holdt sammen. Når Sammy Hagar fra rockbandet Montrose overtok mikrofonen i Van Halen gikk bandet fra å være ekstraordinært og morsomt til å bli et godt hardrockband. Bandets sexy vibber, lekne utstråling og humor forsvant ut av bandet med Roth og igjen satt bandet med gode plater, men ei heller særlig mer.

David Lee Roth skulle på sin side finne ut at det ikke gjaldt med mengder av sjarm når de beste låtene ble igjen hos Van Halen. Dette albumet - hans første langspiller - eksploderer i trynet på lytteren med Yankee Rose. Låta åpner med en sjekkereplikk fra Roth og strålende gitarlek fra esset Steve Vai. Vais eminente gitarspill er en av hovedgrunnene til at denne skiva traff blink på midten av åttitallet, men det hjalp også at Roth hadde sikret seg en helsikes rytmeseksjon. Billy Sheehan på bass og Gregg Bissonette.på trommer sikret at Roth og Vai kunne skinne uten å bekymre seg for noe annet enn å flørte med publikum.

Yankee Rose er en stilsikker åttitallsrocker, men på andresporet har låtskrivinga blitt satt i baksetet for de tekniske finessene. Shyboy er en masete rockelåt uten de nødvendige grep som kan gjøre låta til noe særlig annet enn et forglemmelig spor på ei plate. Men, det skulle heldigvis være mye å glede seg over. Plata beit over så mye som mulig og dermed fikk man både med seg hardrock inspirert av lekenheten i Van Halen (Yankee Rose, Goin' Crazy), samt standardlåter som I'm Easy, Tobacco Road og avslutningen That's Life.

I ettertid har jeg sett at jeg liker hans coverversjoner nesten best på skiva, og det lover jo egentlig ikke særlig godt fra den første soloskiva fra en fyr fra ett av verdens største rockeband. Nå skal det skrives at hans neste album skulle toppe lister, selge ut turneer og være en hitsuksess av dimensjone, men jeg står fortsatt fast ved at Van Halen hadde vært enda større hadde de beholdt den opprinnelige besetningen.

Det var et morsomt tilbakeblikk. Får dog håpe vi er tilbake i nåtiden neste uke.