Ukens skive: Grails - Deep Politics

Hvis du leser denne anmeldelsen vet du at Rockens Riddere er en orden av rockelskere som utvilsomt kan definere seg som besserwizzere uten å skryte. Hvis man tar en titt på møtereferatene våre opp gjennom årene kan man se at vi oppdager band og skiver gjerne flere år før ”resten” oppdager det samme. Det er ikke å skryte – det er ubesudlede fakta som står for egen regning. Hvis du liker rock av den flotte sorten, har vi sikkert hørt det før deg.

Vel, nok av den sjølgode kosepraten. Ved å være såpass frempå for å finne nye lyder fra nye navn, vil man tidvis finne frem til band som de andre ridderne ikke har hørt om. Ett av de bandene dukket opp i platebagen til Sentralstyrets ridder Bergan for noen år siden; Grails. Jeg skal nok være ærlig nok til å si at låta ikke kom på pallen på det møtet, men slik er det nå som regel. Den beste musikken trenger ofte litt tid for å få oss til å innse dens kvaliteter.

Ridder Bergan gjorde meg først vàr Grails da han spilte et spor fra et av deres tidligere album – Burning Impurities – men jeg har siden den gang fulgt dem noenlunde nøye. I hvert fall nok til å mene at deres to siste album – Doomsdayer’s Holiday og Deep Politics – er blant de mest spennende og nysgjerrige skivene som er utgitt siden årtusenskiftet. Dette bandet utfordrer rockbegrepet ved lett å mikse ulike sjangre og ta med seg instrumentering man kanskje ikke alltid skulle forvente å høre på ei rockskive.

Platas første låt – Future Primitive – smeller til med fele, arabiske linjer og et driv som ikke står tilbake for noe. All The Colors Of The Dark – platas andre spor – åpner med mystisk tematikk fra et mollstemt piano før gitarer og åpner opp i tristessen og sender håpet inn i lytteren; først blomstrende, deretter smygende. Corridors Of Power, som følger som tredje spor, er noe nærmest urmenneskelig. Jeg får assosiasjoner til samiske historier, nordlys og mystiske halvguder.

På resten av skiva får man mer av det samme – eller rettere sagt mer av noe annet. Grails er definitivt ikke en one-trick pony, og hver låt har sin egen følelse selv om skiva samtidig låter ”grailsk”. Jeg skal dog ikke ljuge: jeg tror ikke Grails hadde hørt slik ut om det ikke hadde vært for band som Pink Floyd eller free fusion ikomer som John McLaughlin og Miles Davis. Men, Deep Politics er definitivt ikke laget av kopister – dette er modernisert magi i tråd med den frie rocken som leika seg på syttitallet.