mandag 26. august 2013

Ukens skive: Bonnie 'Prince' Billy - Live @ So What! 31.01.00

Ett av platesamlernes virkelige holy grails er det man kjenner som en bootleg. Dette er piratopptak av konserter og, i visse tilfeller, studiosesjoner. Disse opptakene ble ofte distribuert under disk, og føltes nær mytiske på meg når jeg var en ung jypling. På åttitallet ble de ofte utgitt på vinylskiver og selv har jeg fremdeles lyst på gjenforeningskonserten til Deep Purple fra '85. Den ble utgitt som et bokssett med tre LPer med marmorfarget vinyl og tittelen More Smoke On The Water. Men, en tenåring uten pondus klarte sjelden å hanke inn de feteste bootleg'ene. Man visste ikke om hvordan man skulle få tak i disse myteomspunne utgivelsene og våget nok bare å drømme.

Når vinylskivens æra ble videreført av CDen, samt at opptaksutstyret stadig ble mer mobilt, ble det lettere å lage bootlegs og dermed lettere å få tak i for platesamlere. Dette medførte at jeg med ett fikk flere bootlegs inn i platesamlingen av bl.a. Pearl Jam, Motorpsycho, Rollins Band, m.fl. Etter hvert fikk jeg også tak i lokale bootlegs av konserter jeg selv hadde vært på og snart hadde jeg flere; bl.a. Soundgarden og Faith No More på Sentrum Scene og Morphine på Rockefeller. Denne utgivelsen fikk jeg i hendene av en god venn, og ridder, for noen år siden.

[Nå skal det dog sies at en bootleg kan like gjerne være en forbannelse som en velsignelse. Som regel er mange av disse skivene preget av elendig opptakskvalitet og er reint lureri fra ende til ende. Men, tidvis finner man likevel frem til perleskiver som virkelig fanger en konsert på ypperlig måte]

En singer/songwriter kan ofte slite med å skille seg ut fra mengden; det har ikke akkurat vært mangel på menn/kvinner som tar opp gitaren de siste årene. Mangelen på effektpedaler og andre former for dressing gjør det lettere å se essensen av musikken og man må virkelig bevise sin unikhet skal man klare å holde hodet over vannet. For hver singer/songwriter man husker, er det hundrevis som har gått i glemmeboka - men de som hevder seg gir oss samtidig musikk av en tidvis utenomjordisk kvalitet. Lån øre til menn og kvinner som bl.a. Mark Lanegan, Neko Case, David Eugene Edwards og Chelsea Wolfe. I dag skal vi dog dykke ned i universet til en mann som var kjent som en av Palace Brothers på slutten av nittitallet og som for mange er mer kjent under speudonymet sitt enn sitt virkelige navn Will Oldham - Bonnie 'Prince' Billy.

Jeg husker fremdeles denne konserten; det var en av de første jeg så etter å ha blitt osloboer i begynnelsen av '00. Will Oldham var på ferie i Norge og stakk innom So What! for å fylle på i ei kanskje slunken feriekasse. Billetten var merket med hans eget navn, da han på denne tiden kun hadde utgitt et album under pseudonymet han skulle gjøre til et eget begrep de neste årene. Kanskje nettopp derfor ble bootleg'en merket med dette navnet fremfor hans eget.

Han spilte for et tydelig hengivent publikum - det skulle stå helt klart for oss før konserten tok slutt og etter utallige utrop som "Underbart!", "Yeah!" og "Nice one!". Han hadde, som en del av Palace, vært en undergrunnsfigur. Men, med sitt første album under eget pseudonym fikk han sitt kommersielle gjennombrudd og det førte til at mange hadde tatt turen denne kvelden. Og publikum ble belønnet med en låtliste som hentet perlelåter fra både Palace, skiva Joya som han ga ut under sitt eget navn og ikke minst albumet I See A Darkness.

Han spør om noen har låtønsker etter Apocalypse, no! fra albumet Joya, og mange roper sine favoritter mot ham. Han ender opp med låta Gulf Shores, men stopper opp halvveis ut i låta og spør om han synger rett og får hjelp av publikum før han fortsetter til lettet latter av publikum. Etter låta er han usikker på hvor lenge han har holdt på og sier at han skal spille tre låter til.I det han ryker ut i Horses fra Lost Blues And Other Songs av Palace, er et fornøyd publikum tydelig lydhørt.

Men, det ender jo ikke med tre låter til. Han går ikke av scenen før etter ytterligere seks låter og avslutter settet, etter å bl.a. diktet seg gjennom Don't Cry For Me, Argentina, med godlåta New Partner fra skiva Viva Last Blues.

Han avslutter settet med et ekstranummer som er en nærmest acapella versjon av (I Was Drunk) At The Pulpit og som er en tilbakelent, men mørkstemt avslutning på en flott kveld med en av den nye countrymusikkens sterkeste kort.

Låtliste:

New Pony
The Risen Lord
Nomadic Revery
Agnes, Queen Of Sorrow
O Let It Be
Arise, Therefore
Ohio River Boat Song
Another Day Full Of Dread
Little Boy Blue
Riding
The Weaker Soldier
A Minor Place
Apocalypse. No!
Gulf Shores
Horses
I See A Darkness
Don't Cry For Me Argentina
Death To Everyone
The Brute Choir
New Partner
(I Was Drunk At The) Pulpit

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar