mandag 12. august 2013

Ukens skive: Crippled Black Phoenix - I, Vigilante

Noen ganger hører man skiver som spikrer øra til høyttalerne, meisler fingrene til å gi rocketegn og tvinger rockefoten til å gi gass til lenge etter at skiva er ferdigspilt. Dette er skivene som bekrefter rockens kraft i en tidsalder hvor musikk knapt nok er underholdning; heller regnet som heislyd for de zombiene vi har blitt.

Det går for lang tid mellom hver gang man virkelig setter seg ned med ei plate og bare lytter. Hvor ofte har man tid til å nyte musikken lenger? De sosiale spillene, og sosiale mediene, maser hele tiden om vår oppmerksomhet, mens man ikke lenger føler det er legitimt å sitte alene med sine tanker - da er man en freak og einstøing. Dagens ungdom vet knapt hva et album er lenger - de er tilfreds med spillelister de deler med venner på Spotify og Youtube(!), mens småbarnsforeldre slukes av fjernsynets brød og sirkus i stilletimene før søvnen tar over. Ettermiddagsgenerasjonen - sekstiåtterne - har bytta ut gitaren med golfkøller og lytter knapt nok til andre låter enn hva P4 mener er de beste låtene fra de siste fire tiårene.

Jeg vil kjempe. Jeg er drittlei av at musikk defineres av hitsuksesser, one-hit wonders og anna rask. Det er på tide å gi musikk en følelse av kunst igjen - ikke bare la det være et bakgrunnsdrypp til produktplassering og branding i filmer og reklamer. "Musikken var mye bedre før", er et utsagn som raskt renner ut av kjeften på folk - tidligere musikkelskere - som ikke lenger bryr seg om musikk. De har sunket for langt ned i den gode sofaen sin og fanget i latskapens grep orker de ikke se lenger enn Beatles, Jimi Hendrix, Led Zeppelin, Iron Maiden eller REM. De fnyser av ny lyd i den tro at "alt er gjort før", og at dagens musikere er henvist til å være session players eller kopister. Da er det godt å legge frem skivene til et band som Crippled Black Phoenix.

I en pustepause etter to doble album - og før et tredje - fant dette britiske bandet frem til et knippe med låter. De kaller I, Vigilante en EP selv, men de fleste band ville nok definert det som en langspiller da spilletiden strekker seg til femti minutter. Skiva er tuftet på den suksessoppskrift de allerede fant på debuten - kontinental og moderne postrock mikset med syttitallets hardrock. Resultatet er et ganske særegent lydbilde fra et av de britiske øyers beste, men minst kjente, band.

Det er vanskelig å forklare akkurat hva Crippled Black Phoenix gjør som får meg til å flire av glede - hardrock inspirert av syttitallet er jo ikke akkurat uvanlig for tiden? Jeg tror det først og fremst skyldes at bandet virkelig kan skrive låter - det er jo essensen av ethvert album. Det skader nok heller ikke at de forstår hvordan de skal dresse opp låtene i gitarvegger, stillfarne piano og buldrende trommer. De får det til å låte uanstrengt å lage episk undergangsrock som like gjerne kunne vært rockens svar på britisk, apokalyptisk film fra seksti- og syttitallet: Michael Caine. Clockwork Orange. Donald Sutherland. Day Of The Triffids.

Dette inntrykket får hjelp av at bandet benytter seg av opptak fra filmdialog som fra den svarte komedien The Young Poisoner's Handbook eller den gamle mannens gråtkvalte fortelling om hvordan han skjøt og drepte en tysk soldat i Bastogne vinteren '44. Men, som jeg skrev over er det lite man kunne gjort uten de gode låtene og på denne skiva er alt som glimrer 24 karat gull: Troublemaker går rett i strupen på lytteren i det man knapt nok har sett starten på side 1, mens avslutningen med Of A Lifetime - først kjent med Journey - fullfører en real knockout på en intetanende lytter. Fantastic Justice, We Forgotten Who We Are og Bastogne Blues er seige, episke og hardtslående låter som bidrar til å sette I, Vigilante øverst på min hylle over fete skiver etter tusenårsskiftet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar