Hvordan lage et perfekt rockalbum - del VI: konserten.

Jeg har vært konsertgjenger siden jeg på slutten av åttitallet så Iron Maiden i Drammenshallen, men jeg ble nærmest forelsket i konsertmørket siden jeg ble fullstendig overmannet av Motorpsycho en kald februarkveld på Rockefeller Music Hall i Oslo i '95. Et band som virkelig leverer varene fra scenekanten, kan nyte godt av respekten dette gir i platesalg og fremtidig renommè.

Det er flere eksempler jeg kan trekke frem som underbygger mine tanker om emnet og hva er bedre enn å begynne med begynnelsen; Deep Purple. Få konsertopptak låter mer perfekt i mine ører enn nettopp bandets legendariske Made In Japan. Bandet hadde nettopp utgitt sin beste skive - ei plate som skulle kickstarte tusener av guttedrømmer de neste tiårene. I Storbritannia lå de på Topp 40 i 20 uker, mens de lå på den amerikanske Billboard 200-lista 118 uker. Bare med Smoke On The Water hadde de sikret seg luksuslivet - da resten av skiva var nær like bra hadde de sikret seg en fast plass på forsiden av historiebøkene.

Hvordan skal et konsertalbum toppe dette, kan man spørre seg? Vel, ikke alle har mulighet til å ta opp lyden av en legendarisk konsertturné fra Japan. Men, bandet så egentlig ikke verdien i konsertopptak, men ble overtalt til å spille inn et album for det japanske markedet. I ettertid har det vist seg å være blant bandets favoritter og plata solgte til dobbel platinum i løpet av to uker i Japan. I årene som fulgte har plata vist seg å være blant de mest populære skivene til Deep Purple.

Det er artig at bandet selv hadde så lite tiltro til konsertalbumet som begrep og likevel fikk frem en av rockhistoriens beste skiver. Samtidig er det interessant å se at selv Machine Head blir et litt anonymt album i skyggen av Made In Japan.

Ett av de ytterst få rockbandene som har betydd mer for meg enn Deep Purple er våre egne Motorpsycho og etter å ha sett bandet 50 ganger i levende live er jeg, om enn ikke ekspert, så i hvert fall jævla dreven i kunnskapen om hva trønderne kan yte i levende live. Men, dette handler ikke om meg - i hvert fall ikke denne gangen - men snarere en kompis vi kan kalle bassbrølet. Denne fyren er ikke utprega disippel av bandet - han synes til og med at bandet er "så där" på plate. Men, han er mer enn gjerne med på konsert når Motorpsycho spiller i nærheten. Det har jeg hørt han forklare med at det er ytterst få band som kan matche trønderne i scenekamp. Jeg kan legge meg ved hans påstander og legge til at det er ytterst få band som matcher deres improvisasjonsevne og samspill i norsk, og europeisk rock. I tillegg er sjangerleken til bandet - som inkluderer frijazz, heavy metal, country, indie, etc. - et stilsikkert grep som sikrer at man aldri er helt sikker på hva man skal få høre når man går dem i møte.


Et band kan altså få fans kun på hvor gode de er på scenen. Det er heldigvis fremdeles mulig å spille seg inn i hjertene til folket - selv om Idol, etc. gjør sitt beste for å overbevise folk om at man må ha "nettverk" eller ha vært på fjernsyn for i det hele tatt være verdt noe - og Motorpsycho bygde sin karriere på nettopp denne mentaliteten. Selvsagt bør man ha et fett rockalbum i ryggen, men mye kan fikses hvis et band overbeviser på scenen.

Selv kjente jeg jo godt til Motorpsychos musikk før jeg så dem i konserttapning. I år fikk jeg dog erfare hvor mye et scenebrøl kan bety hvis bandet virkelig leverer varene. Det amerikanske doombandet Yob har jeg hatt i platesamlingen ett par års tid, men før i april hadde jeg enda til gode å se dem i levende live. Når jeg fikk høre at de skulle spille to konserter på årets Roadburn, var jeg ikke sein om å sikre meg en god plass foran scenen. Bandet hadde bekreftet at de skulle spille to konserter hvor de hhv. skulle rulle gjennom sine klassiske skiver The Unreal Never Lived og Catharsis.

Jeg ble, sammen med mitt reisefølge TB, nærmest blåst ut av lokalet. Yob er definitivt ett av de beste bandene jeg har sett på noen scenekant og det bør ikke si rent lite etter at jeg snart har sett 500 konserter. Frontfigur Mike Scheidt er et unikum som doombrøl og gitaress, men han er også både ydmyk, kameratslig og skremmende på scenen. Jeg ble helt satt ut av bandets kraft og låtene fra de to platene satt som et skudd enda jeg ikke hadde disse skivene i platesamlinga.

I ettertid ser jeg hvor viktig et godt scenetrøkk er for et band - etter Yobs konserter på årets Roadburn er jeg blitt disippel av deres lydbilde. Før syntes jeg de var gode, men ikke altoppslukende. Nå er bandet en av de sikreste kortene i min etter hvert fyldige platesamling.

Til sist i denne leksjonen vil jeg nevne et band som presterer som et lite helvete på scenekanten og som i år viste meg hvordan man kan endres i sinnstemning i løpet av en konsert. Det britiske postrockbandet Crippled Black Phoenix har, som Yob, vært til stede i platesamlinga uten å ha blitt regnet som essensielt. Men etter bandets konsert på Parkteateret på 'løkka var jeg frelst. I begynnelsen av konserten var jeg mer eller mindre likegyldig, men det endret seg raskt til ivrig optimisme. Jeg hadde dog ikke regnet med at jeg som gretten, gammel gubbe skulle kaste meg med i allsangen på slutten av konserten. Jeg merket at denne endringen ikke kun gjaldt meg, men hele salen. Det som begynte som en vanlig konsert på en grå hverdagskveld endte opp som et fyrverkeri av elektrisitet og følelser og satte fliret ettertrykkelig på plass i trynet mitt.

Neste tema i denne artikkelrekka er hvordan image kan brukes for å heve forventningene til et band eller kvaliteten av et rockalbum.