lørdag 8. mars 2014

Hvordan lage et perfekt rockalbum - del VII: å bruke image til sin fordel

Forrige innlegg ble avsluttet med en titt på Crippled Black Phoenixs konsert på Parkteateret i Oslo i år. Bandet er ikke maskert på scenen, men benytter seg av bannere og lyssettinger som gir meg assosiasjoner til britiske thrillere satt til nær fremtid. Denne dressingen hadde strengt tatt ikke gjort konserten bedre, men bidrar nok til å sette stemningen i salen for å skape et litt bedre helthetsinntrykk av kvelden.

I min ungdom var jeg lei av slik dressing - tenårene hadde blitt slitt ut av L.A.s glam og hårrock hvor image i mange tilfeller var viktigere enn musikken. Band som House Of Lords, Kix, Tuff, Warrant og Poison tok sakte, men sikkert, livet av musikkinteressen min. Derfor var grønsjens introduksjon og den påfølgende reise inn i indie rock og lo-fi viktig for å komme seg litt ut av sminkerom og spandexbukser. I årene som fulgte ble image nærmest usynlig etter som jeg dykket stadig dypere ned i avant rock, støymusikk og frijazz. Men, jeg har etter hvert tatt steget ned til rockens undergrunn igjen og funnet tilbake til bl.a. doomrocken.

Det første bandet de fleste av min generasjon husker er nok KISS som dukket opp som samlekort i godteposen Stjerneposen. Musikken var ikke viktig for oss i skolegården - mye viktigere var mytene og ryktene bak bandet. Hvor lang var egentlig tunga til Gene Simmons? Hvordan så de ut bak disse kule maskene? Etter som årene gikk fikk jeg øre for bandets musikk og det var slettes ikke guffent; mye var rett og slett dritbra. Men, da var jeg allerede fanget av band som Deep Purple, Rainbow og Black Sabbath og i det selskapet holder det ikke med ansiktsmaling og poprefreng.

På barneskolen var det et annet band som også fanget vår oppmerksomhet; med grimaser malt inn i trynet og med skinnklær fra fremtiden tok Twisted Sister oss med storm. Bandet var kanskje ikke like flinke som KISS til å følge opp imaget på scenen, men de definerte begrepet "kul video" for oss. Deres videoer var den perfekte gave til barn og tenåringer i videoens barndom og var nok det som førte bandet opp i rockens stratosfære.


Men, dette fokuset på image førte begge band ned i en nedtur - særlig gikk dette ut over Twisted Sister som etter hvert følte de spilte for barnehageunger og skoleungdommer. Det gjorde derimot lite for KISS hvor Gene Simmons en gang skal ha uttalt, "i'd rather be a brand than in a rock'n'roll band" før han også har tatt copyright på bruk av 'O.J.' Smart fyr, men det lukter ikke særlig av rock.

En annen amerikaner tok det langt forbi disse lettvekterne - nemlig Alice Cooper. Det er nok få som er uenig i at mannens utagerende sceneshow med halshugginger, blod og råskap gjorde han til et ikon for misforstått ungdom på syttitallet. Selvsagt var han også frontmann for et band som banket ut godlåter og dette sceneshovet la nok grunnlaget for det ryktet han skulle få etter hvert som årene gikk.

Heavy metal har dog ikke stått stille siden mr. Cooper slo fra seg. Legender som Slayer og Slipknot er selvsagte navn å trekke frem i denne sammenheng, og det samme er King Diamond og The Devil's Blood. Men, selv vil jeg legge opp en video av et av de bandene som bruker sitt horror image på best mulig måte; nemlig svenske Ghost. Deres nye single Secular Haze er en knallbra rocklåt og kombinert med deres teft for å få alt til å se bra ut, lover det bra for bandets fremtid.


Men, et image er selvsagt ikke kun forbeholdt mørkemenn og hardrockere med djevelske flir. Flere eksempler er lett å trekke frem fra rocken. Se bare på godbandet til mr. Jack White. The White Stripes hadde et utrolig enkelt oppsett; en gudegave som altmuligmann og ei dame som bare kunne spille de enkleste trommer. The White Stripes hadde selvsagt prestert i mange år før de slo gjennom - et talent av Jack Whites størrelse vil nok aldri la seg fornekte, men deres bruk av fargene rødt og hvitt som "deres" var en genistrek visuelt sett.


Så langt har vi bare sett på lett gjennomførbare grep for å sikre et image; sminke, fargevalg og masker. Men, det er også mange band som bruker mer diskré grep for å sikre seg et image; det handler mer om en stemninger enn konkrete grep. Faren er selvsagt at tydelige videoregissører kan "stjele" identiteten til et band - bl.a. har Anton Corbijn en visuell stil som er særegen og definitivt "hans". De beste i klassen vil nok alltid imponere lytterne og det er spesielt ett band som virkelig makter å vise frem en visuell atmosfære av sitt lydbilde - Tool. Det er ingen hemmelighet at bandets videoer er like klaustrofobiske som bandets mørkstemte musikk og at de virkelig tillegger låtene en ekstra dimensjon.


Ved hjelp av stadig mer intuitiv programvare og en større grad av DIY-tilnærming for å senke kostnader, er det stadig flere band som gjør sine egne videoer eller låner ut sin video til fans av bandet. Dette kan virkelig gå feil vei hvis man er uheldig; f.eks. har amerikanske OK GO blitt mer kjent for sine videoer enn for sin musikk. Nå er jeg av den mening at bandets musikk er uhorvelig kjedelig A4-indie og knapt verdt ett halvt øre i en heis hvis man hører skiva uten det visuelle tillegget, men jeg innrømmer at videoene er gode "dansevideoer".

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar