Undertegnede tok turen til Rockefeller en søndag kveld for å få sett Tomahawk og Bosnian Rainbows i levende live. Det skulle vise seg å bli en delt affære.
Merchandise først. Alltid.
Utvalget var ikke å skryte av; ett par t-skjorter og en hoodie samt album - kun på CD. Ikke bra. Men, jeg fikk da kjøpt meg en hoodie. Riktig nok mest fordi jeg trenger en bandgenser, og ikke så my for designet. Men, hva skal man gjøre. Det er tross alt Patton vi prater om.
[Hvis du ikke har et forhold til Patton, så kan du droppeå lese mer]
Ventinga på bandet gikk greit, da det var meldt tidlig konsertstart og Bosnian Rainbows gikk på scenen ikke lenge etter vår ankomst. Hva skal man dog si om dette bandet?
Jeg ble skuffet. Det er det ingen tvil om - det er tros alt Omar Rodriguez-Lopes vi prater om. Mannen som definerte progrock på en egen måte. Etter å ha gruslagt nittitallets hardrock med sjangerens beste skive, tok han med seg vokalist Cedric Bixler og startet The Mars Volta. Med dette bandet tok han musikken sin til nye høyder og har også spredt sine talenter på en mengde sideprosjekter som ofte er spennende.
Da er det trist å melde at Bosnian Rainbows ikke er i samme klasse. Ja, det er mye spennende greier her - det er tross alt Omar - men det forstyrres av indie elektronika og en spastisk ballerina som synger. Hun synger dog bra, men barneskoleteateret blir for påtatt for min del.
På den andre siden - Tomahawk imponerte med en veloljet maskin. Ventetiden til de gikk på scenen ble lydsatt av en ambient dronende som roet publikum. Men, fem minutter før sceneskifte ble den endret til et indiansk mantra som ble loopet gang på gang. Stemningen ble satt og jeg merket jeg fikk litt gåsehud før konserten hadde begynt. Skulle det bli så bra?
Nei.
Ikke misforstå - jeg likte konserten veldig godt. Men, den føltes for innøvd til å føles ekte. De banket gjennom låtene fra skivene - med unntak av deres mest spennende: Anonymous.- og Mike Patton la etter hvert inn litt publikumsfrierier. Duane Denison var akkurat passe cool på scenen der han drysset sine gitarlinjer over sangene, mens Trevor Dunn var stålsikker på sine bassgrep og la et fint fundament for Stanier og Patton. John Stanier er en jævlig god trommeslager og fortjener å bli kjent ved navn av de som ikke spiller trommer. Han spiller trommer som om livet hans avhenger av det. Fantastisk presisjon og innlevelse.
Men.
Ingen er bedre enn Mike Patton. Mannen er en gud på scenen; i ett og samme sekund kan han være djevel og engel. Han flirer, synger, brøler og freser i samme linje og gir publikum det de vil ha. Jeg tok med i å hive etter pusten i et brøl han hadde tidlig i konserten som gikk fra gutturalt mannsbrøl til elektronisk kastrathyl. Helt sykt.
Når de avslutter med Frank Sinatras Angel Eyes, er du ikke sikker på om han er ironisk eller ikke. Du vet bare at du digger det og går fornøyd hjem med ett fett flir om kjeften.
Patton.
1.God Hates a Coward
2.Mayday
3.Oddfellows
4.POP 1
5.Rotgut
6.Birdsong
7.Rape This Day
8.I.O.U.
9.Capt. Midnight
10.Baby Let's Play
11.Choke Neck12.Flashback
13.Totem
14.Point and Click
Encore:
15.Stone Letter
16.Angel Eyes (Frank Sinatra)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar